Hvem er jeg når jeg ikke har en jobb? Jeg definerer meg i stor grad utfra hva jeg gjør. Nå gjør jeg ikke noe spesielt, så hvem er jeg da. Er jeg ingenting? Jeg er iallefall ikke "ingen". Jeg er fortsatt meg, men meg er en annen person enn hva jeg var da jeg hadde en jobb å gå til hver dag. Da var jeg "Anne som går på jobb".
Før: Jeg heter Anne. Jeg jobber i avis.
Nå: Jeg heter Anne. Jeg gjør hemmelig ting.
Men jeg er fortsatt Anne, selv om Anne ikke lenger er den Anne var for en uke siden.
Greit nok. Jeg har selv valg å ikke ha noen jobb, og per dags dato står dette for meg som et noe mystisk påfunn. Hvorfor ville jeg på død og liv surre rundt uten jobb når det står tusen åpne dører med tusen redaktører og vifter med penger og vil betale for at jeg skal rusle rundt og finne saker for dem? Det er muligens ganske irrasjonelt og nå lurer jeg på hvem jeg er. Alle andre springer målrettet mot trikken hver morgen mens jeg rusler avstad gatelangs og ser ut i lufta og drikker kaffe og blir litt engstelig. Greit nok. Jeg skal skrive en fin mastergrad i medisinsk antropologi og har mange ting i lufta, men det er alt i lufta. Jeg mangler timeplan. Kjøreplan. Veistikker. Jeg er så vant med veistikker og kjøreplan og åtte til fire og vekkerklokka på sju. Nå er jeg litt usikker. Alt jeg ville bli kvitt, står nå å blinker forlokkende. Fast arbeidstid, kollegaer, egen pc og jobbmail. Alt som kjedet meg til døde.
Jeg er Anne som sitter ved kjøkkenbordet og drikker vann i lyset fra vinduet. Jeg er Anne som går langs gata og snakker i telefonen med hjerteveske og hettejakke. Jeg er Anne som skriver mail til stortingsrepresentanter om ting jeg mener er viktig å diskutere. Men hvem er denne Anne, og hva er hennes funksjon? Lever jeg bare for meg selv, i såfall, hvorfor? Og hva bør jeg gjøre for meg selv? Dette spørsmålet tror jeg er viktig. Jeg er veldig opptatt av tiden. Tiden og hva vi fyller tiden med.
Jeg er Anne som drikker sjokomelk og ser ut i lufta. Med beina på stolryggen tegner jeg på ballonger som jeg henger i taket. Jeg skriver "jeg ønsker meg en hengekøye der jeg kan lukke øynene og sove lenge". På den andre siden av bordet sitter det ikke noen. Jeg snakker til veggen.
(Teksten er inspirert av Herbjørg Wassmos' Dinas bok)
Jeg er Dina som ser.
Før: Jeg heter Anne. Jeg jobber i avis.
Nå: Jeg heter Anne. Jeg gjør hemmelig ting.
Men jeg er fortsatt Anne, selv om Anne ikke lenger er den Anne var for en uke siden.
Greit nok. Jeg har selv valg å ikke ha noen jobb, og per dags dato står dette for meg som et noe mystisk påfunn. Hvorfor ville jeg på død og liv surre rundt uten jobb når det står tusen åpne dører med tusen redaktører og vifter med penger og vil betale for at jeg skal rusle rundt og finne saker for dem? Det er muligens ganske irrasjonelt og nå lurer jeg på hvem jeg er. Alle andre springer målrettet mot trikken hver morgen mens jeg rusler avstad gatelangs og ser ut i lufta og drikker kaffe og blir litt engstelig. Greit nok. Jeg skal skrive en fin mastergrad i medisinsk antropologi og har mange ting i lufta, men det er alt i lufta. Jeg mangler timeplan. Kjøreplan. Veistikker. Jeg er så vant med veistikker og kjøreplan og åtte til fire og vekkerklokka på sju. Nå er jeg litt usikker. Alt jeg ville bli kvitt, står nå å blinker forlokkende. Fast arbeidstid, kollegaer, egen pc og jobbmail. Alt som kjedet meg til døde.
Jeg er Anne som sitter ved kjøkkenbordet og drikker vann i lyset fra vinduet. Jeg er Anne som går langs gata og snakker i telefonen med hjerteveske og hettejakke. Jeg er Anne som skriver mail til stortingsrepresentanter om ting jeg mener er viktig å diskutere. Men hvem er denne Anne, og hva er hennes funksjon? Lever jeg bare for meg selv, i såfall, hvorfor? Og hva bør jeg gjøre for meg selv? Dette spørsmålet tror jeg er viktig. Jeg er veldig opptatt av tiden. Tiden og hva vi fyller tiden med.
Jeg er Anne som drikker sjokomelk og ser ut i lufta. Med beina på stolryggen tegner jeg på ballonger som jeg henger i taket. Jeg skriver "jeg ønsker meg en hengekøye der jeg kan lukke øynene og sove lenge". På den andre siden av bordet sitter det ikke noen. Jeg snakker til veggen.
(Teksten er inspirert av Herbjørg Wassmos' Dinas bok)
Jeg er Dina som ser.