Gå til hovedinnhold

Sentrum-periferi frå sår sykkelbak

I ei intetsigande reiseskildring fyrer reporter Gunhild Dahlberg opp under konfliktlinja sentrum-periferi, noko lokalmediene sjølvsagt kastar seg over.
Søker du etter orda «Gunhild Dahlberg» og boka «Norge i dag» på Google, får du treff som «Harstad er ein kjedelig by», og «Sogningar og fjordingar er dei suraste i landet!» Jaha, tenker eg. Ei bok som får merksemd for å harselere over folk landet rundt, er kanskje verd å få med seg.

Men etter nokre titals sider tenkte eg dette: Det skjer jammen lite i distrikts-Norge når lokalmedie etter lokalmedie kan prestere å bruke så mykje spalteplass på ei bok som er så tvers gjennom kjedeleg. Språket er så flatt og tørt, beskrivingane så overflatiske og uinteressante, at eg etter kort tid la boka bort og sovna.

Sentrum- periferi
Denne reiseskildringa er ikkje meint å vere ei tung og viktig bok. Den er meint å vere lettbeint, vittig og subjektiv, men skal dette lukkast, må ein ha noko å melde, og humor forutset kunnskap. Boka fell gjennom på både kunnskap, humor og formidling, men ein ting får boka til. Den får fram konfliktlinja sentrum-periferi.
For det er ikkje boka i seg sjølv som har fått merksemd i lokalmediene. Det som har fått merksemd, er at settingen er bygd rundt ei sentrumsplassert NRK-dame med dårlig kondis har uttalt seg «subjektivt» og «vittig», eventuelt fordommsfullt og intetsigande om perifere stader ho har besøkt.

Uinteressant for sentrum
Og når eg søker på «Norge i dag» i mediearkivet Atekst, får eg kun to treff, og ikkje overraskande finn eg desse i distriktsmedier. Eit intervju i Nationen, og ei sak i Harstad Tidende om at Harstad er ein kjedeleg by. I tillegg har Firda laga store saker i papiravisa samt ein leiarkommentar. Firda lar den sjokoladepapirkledde boka sette dagsorden, ukritisk men underhaldande, og ein etter ein må sunnfjordkjendisar svare på omtalen frå Dahlberg om at folk i Sogn og Fjordane er så sure. Ikkje dårleg for ei bok som er på sitt mest morosame når den omtaler «fising på hus i Førde».
Og medan lokalmediene i distriktet synest det er spanande med ting som nører opp under oss versus dei, er ikkje dette like godt stoff for det meir «kresne sentrumsmediene». Og eg sit att med ein flau smak i munnen. Lokalmediene burde kreve meir av ei bok enn at den problematiserer kor godt tørrfisk fungerar som truseinnlegg, før ein lar den sette dagsorden, uansett kor tabloid det er med sentrum-periferi.

Unødvendig bok
Det er med andre ord andre mekanismer enn litterær kvalitet som har definert merksemda, for når sentrum «kødder» med periferien, kan nettmediene telle treff og nyte fulle kommentarfelt. Kommersielle hensyn styrer som så ofte ellers over kvalitet – ellers hadde vel boka heller aldri blitt gitt ut.

Eg ser for meg to moglege motiv for at boka kom på marknaden: Kagge Forlag må få trykt opp ei reisebok innan julegavesesongen. Då er det eit enkelt triks å vere byjente som syklar landet på langs og bekymringslaust gledar seg over mogelegheita til å skrive bok. Spørsmålet er om vi treng nok ei slik bok. Jada, eg veit at Dahlberg undervegs også laga radiosinnslag, men uansett: spar papiret. Vi treng ikkje boka.

Og dette er ein litt kjedeleg konklusjon, all den tid reiseskildringar er ein sjanger eg er glad i. Den siste boka eg las var «Turen med Charlie» av John Steinbeck. Greit nok, vi kan ikkje alle vere like geniale som Steinbeck, men det burde heller ikkje vere nok å kunne treffe tastar eller balansere på ein sykkel for å få gitt ut bok.


Anne Viken, fri journalist

(Denne kommentaren stod på trykk i Dag og Tid fredag 24.oktober 2008 men ligg diverre ikkje ute på nett anna enn her).

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...