Gå til hovedinnhold

Sentrum-periferi frå sår sykkelbak

I ei intetsigande reiseskildring fyrer reporter Gunhild Dahlberg opp under konfliktlinja sentrum-periferi, noko lokalmediene sjølvsagt kastar seg over.
Søker du etter orda «Gunhild Dahlberg» og boka «Norge i dag» på Google, får du treff som «Harstad er ein kjedelig by», og «Sogningar og fjordingar er dei suraste i landet!» Jaha, tenker eg. Ei bok som får merksemd for å harselere over folk landet rundt, er kanskje verd å få med seg.

Men etter nokre titals sider tenkte eg dette: Det skjer jammen lite i distrikts-Norge når lokalmedie etter lokalmedie kan prestere å bruke så mykje spalteplass på ei bok som er så tvers gjennom kjedeleg. Språket er så flatt og tørt, beskrivingane så overflatiske og uinteressante, at eg etter kort tid la boka bort og sovna.

Sentrum- periferi
Denne reiseskildringa er ikkje meint å vere ei tung og viktig bok. Den er meint å vere lettbeint, vittig og subjektiv, men skal dette lukkast, må ein ha noko å melde, og humor forutset kunnskap. Boka fell gjennom på både kunnskap, humor og formidling, men ein ting får boka til. Den får fram konfliktlinja sentrum-periferi.
For det er ikkje boka i seg sjølv som har fått merksemd i lokalmediene. Det som har fått merksemd, er at settingen er bygd rundt ei sentrumsplassert NRK-dame med dårlig kondis har uttalt seg «subjektivt» og «vittig», eventuelt fordommsfullt og intetsigande om perifere stader ho har besøkt.

Uinteressant for sentrum
Og når eg søker på «Norge i dag» i mediearkivet Atekst, får eg kun to treff, og ikkje overraskande finn eg desse i distriktsmedier. Eit intervju i Nationen, og ei sak i Harstad Tidende om at Harstad er ein kjedeleg by. I tillegg har Firda laga store saker i papiravisa samt ein leiarkommentar. Firda lar den sjokoladepapirkledde boka sette dagsorden, ukritisk men underhaldande, og ein etter ein må sunnfjordkjendisar svare på omtalen frå Dahlberg om at folk i Sogn og Fjordane er så sure. Ikkje dårleg for ei bok som er på sitt mest morosame når den omtaler «fising på hus i Førde».
Og medan lokalmediene i distriktet synest det er spanande med ting som nører opp under oss versus dei, er ikkje dette like godt stoff for det meir «kresne sentrumsmediene». Og eg sit att med ein flau smak i munnen. Lokalmediene burde kreve meir av ei bok enn at den problematiserer kor godt tørrfisk fungerar som truseinnlegg, før ein lar den sette dagsorden, uansett kor tabloid det er med sentrum-periferi.

Unødvendig bok
Det er med andre ord andre mekanismer enn litterær kvalitet som har definert merksemda, for når sentrum «kødder» med periferien, kan nettmediene telle treff og nyte fulle kommentarfelt. Kommersielle hensyn styrer som så ofte ellers over kvalitet – ellers hadde vel boka heller aldri blitt gitt ut.

Eg ser for meg to moglege motiv for at boka kom på marknaden: Kagge Forlag må få trykt opp ei reisebok innan julegavesesongen. Då er det eit enkelt triks å vere byjente som syklar landet på langs og bekymringslaust gledar seg over mogelegheita til å skrive bok. Spørsmålet er om vi treng nok ei slik bok. Jada, eg veit at Dahlberg undervegs også laga radiosinnslag, men uansett: spar papiret. Vi treng ikkje boka.

Og dette er ein litt kjedeleg konklusjon, all den tid reiseskildringar er ein sjanger eg er glad i. Den siste boka eg las var «Turen med Charlie» av John Steinbeck. Greit nok, vi kan ikkje alle vere like geniale som Steinbeck, men det burde heller ikkje vere nok å kunne treffe tastar eller balansere på ein sykkel for å få gitt ut bok.


Anne Viken, fri journalist

(Denne kommentaren stod på trykk i Dag og Tid fredag 24.oktober 2008 men ligg diverre ikkje ute på nett anna enn her).

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb