Vi har alle lest om alle dei som er sjef som ikkje burde ha vore sjef. Sjefar som burde ha vore det dei passer til, nemlig ansatte på gølvet med kun ansvar for seg sjølv. Det som gjer meg eitrande galen, for å sei det fint og vakkert, er middelmådighet. Middelmådige sjefer feks. No har eg kun hatt ein middelmådig sjef i mitt liv, eller det vil sei eg hadde to på ein gong, og eg er no fridd frå begge, men eg vel likevel å skrive om denne middelmådigheten som oppstår i systemet når dei som sleiker rumpehøl, men som ikkje nødvendigvis sit på anna kompetanse enn rette gener, denne genuine sleikeevnen, og ellers ein absurd evne til å gå i takt og gni seg på sjefens usexy kropp, rykker oppover. Det er ofte litt plagsomt for oss andre, og som oftest er dei fleste klar over kven som er sparka oppover, eller kven det er som er meir opptatt av å krampeaktig presentere seg med "sjef" og med "ledertitler", og meir opptatt av tittelen enn av å gjere jobben. Eller som prøver å gj...