Gå til hovedinnhold

Den tørre kontorjournalistikken

Gapet mellom media og folk er stort. Eg trur ein stor del av årsaka er at journalistar flest ser ut til å like seg best på kontor. (Lørdagskommentar i Firda 31.mai 2008 i spalten Arena).

I store delar av Oslo-pressa vert ein ganske raskt spikra fast i kontorpulten under strenge budsjettstyringar som hindrar reiser hit og dit. Ein kan ta seg ein runde til Stortinget, eller vase omkring i departementa til auget blir stort og vått, eller springe ut til ein avtale, men stort lenger kjem ein seg ikkje, bortsett ved enkelte høve då du vert send avstad til andre delar av landet eller verda med beskjed om å skunde deg heim igjen med mest mulig stoff.

Etter å ha arbeidd under fast arbeidsgivar i Akersgata og anna Oslo-presse, bestemte eg meg for å bli frilans. Eg likar meg best ute blant folk. Det er der ein finn dei gode sakene.
Ifjor haust var eg også på reportasjetur, blant anna til Kirkenes. Frå kontoret i Oslo kunne eg finne ut mangt, men det var blant folk i Sør-Varanger eg følte pulsen på lokalsamfunnet. Regjeringa kan legge strategiar på bordet, men regjeringa kan ikkje fortelle meg kva dei lokale sjølv tenker om saka. Ein må dra dit sjølv.

Og på ein dag i Kirkenes samla eg inn meir stoff, skaffa meg fleire politiske kontaktar, idear til saker og inntrykk enn ein får av to veker på kontoret. På flyet treff ein forskarar, på kaien ein amerikansk krabbefiskar og på bussen ein kaptein som segla under Golfkrigen.
Dagens Næringslivs reportasjeserie «Klode i krise» hadde aldri blitt til det den vart om journalistane sat i Oslo og las rapportar om klimaendringane medan dei ringte opp kilder og møtte eit par klimaflyktningar på kafe. Journalistane reiste ut, fekk dei gode historiene og dei gode bileta.

Mine valgkampreportasjer frå det ganske land høsten 2007 hadde aldri blitt det dei blei om eg ikkje hadde drege meg ut av Oslo-gryta. Eg hadde aldri kunna beskrive for mine lesarar korleis Vinjevatn blenkte ved Tarjei Vesaas plass i Telemark, eller kva slags fangststrategi ein brukar ombord i russiske krabbetrålarar. Katrine Sele si fantastiske bok «Herifrå» hadde ho aldri kunna skapt på eit kontor. Ho måtte ut i felten.


Men det er langt frå alle journalistar som likar å forlate kontoret, og dette pregar det journalistiske produktet: produktet har kontorperspektiv, er kontortørt og ber preg av kontoristisk informasjonsinnhenting. Interaktiv global verd eller ikkje, buksebakslitasje gir dårlegare forståelse for kva som skjer ute i verda, og eit dårlegare produkt til lesaren. Greit nok, ein del av kontorjournalistikken skuldast trange budsjett, og mykje må gjerast på kontor, men den skuldast også late journalistar. Eg trur all kontorsittinga er årsaka til at spriket mellom pressa og folk blir stadig større.


Fordi eg likar meg best ute blant folk, skal eg denne sommaren ut på vegen. Eg trur det er i felten ein finn dei gode historiene, ikkje på eit kontor i Akersgata. Eg har også fått eit journaliststipend for å dra til Barentsregionen og avdekke lokale perspektiva på utviklinga, spesielt med fokus på Russland. Eg er sjølvsagt begeistra for dette stipendet, og årsaka til at eg nemner det her, er at det gir meg sjansen til å forflytte meg til nordkalotten. Ingen redaktør med trang lommebok kan nekte meg.


Å reise er som kjent dyrt, og reiseutgiftene er årsaka til mykje av kontorjournalistikken i hovudstadspressa. Dette gjer stipend som dette kjærkomne, men har redaktørane råd til å late journalistane sitte inne? Mediehusa går glipp av ekstremt mykje gode saker.
Ein kan lære meir av ein månad i felten, enn av tre på kontoret. Feltjournalistikken hevar nivået på medieproduktet.


Men mange journalistar er berre ute når dei alt har ei sak dei må oppsøke, sjølv om dei har sjansen. Korleis kan ein då gjere godt handverk? Eg er av den gammaldagse oppfatningen at ein journalist ikkje berre skal vere ein passiv informasjonsleverandør, men også vere ein aktiv samfunnsdeltakar.

For kvar time på kontorstolen misser ein samtalar, observasjonar og tips, kort sagt går ein glipp av stor kunnskap om verda. Det finnast ufatteleg mykje godt stoff ute blant folk som rikspressa aldri ser, fordi den aldri er der. Her har lokalpressa sin gyldne sjanse. Dei har omtrent mediemonopol på store område. Brukar dei det potensialet som ligg der?

Ein må først lytte og observere, etterpå kan ein skrive.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb