Gå til hovedinnhold

Dogmatisk økodebatt

Debatten om økologisk er dogmatisk. Delar av det økologiske regelverket for hald av landbruksdyr bør opp til debatt i likhet med økologisk landbruk generelt.


Anne Viken, veterinær

Kronikk i Nationen 11.oktober 2010

Eg har med interesse fulgt debatten om økologisk landbruk i Nationen. Det er fascinerande å sjå korleis forskarar som legg fram dokumentasjon på at økologisk landbruk ikkje er stor meir utsleppsvennlig enn konvensjonelt blir forsøkt knebla. Det er interessant, og det er skremmande å bli klar over at enkelte av dei som hevdar å arbeide på vegne av berekraftig landbruk ikkje tolererer kunnskap som strir mot ideologisk ståstad.


Det er skremmande udemokratisk at Lars Peder Brekk, som er landbruksminister, har gått ut og slått tilbake mot forskning som dokumenterer at økologiske matprodukt ikkje er meir miljøvennlig eller dyrevennlig enn konvensjonelt. Aftenposten 26.februar 2009: «Det blir for unyansert og gir ikke hele bildet av faktagrunnlaget», var Brekks respons. Spørsmål: skulle desse forskarane ha lete vere å legge fram resultata dei hadde kome fram til? Fordi dei strir mot den politiske målsetninga om auka økologisk produksjon i Norge? Nei.


Forskarar skal vere frie kunnskapsformidlarar, men ikkje innanfor landbrukssektoren. Eg minnar om at landbruksforskar Svenn Arne Lie i NILF fekk korreks frå LMD for å ha meiningar som ikkje fall i smak der på huset. No har Lie bytt jobb.


21.august hadde magasinet Time ein stor artikkel om økologisk. Dei konkluderte, basert på tilfang av forskning internasjonalt, med at økologisk ikkje er betre med tanke på utslepp enn konvensjonelt produserte landbruksprodukt. Likevel anbefalte dei økologisk. Det er greit. Det er fair play. Time viste til ganske andre kriterier enn utslepp for å velge økologiske produkt. Eksempelvis dyrevelferd og smak. Dei forsøkte ikkje å dysse ned fakta.

Men dyrevelferd er heller ikkje eintydig betre i økologisk enn i konvensjonelt. Ofte motsett. Eksempelvis blir amerikanske økologiske landbruksdyr nekta antibiotikabehandling. Dette vart av Time trekt fram som ein fordel. Dette er derimot ikkje eintydig ein fordel om ein tenker på dyrevelferden. Sjølvsagt skal ein ikkje overdrive antibiotikabruk, men på same tid har alle dyr i menneskes varetekt krav på å bli ivaretatt. Av og til er antibiotikabehandling eit spørsmål om ein lagsam og pinefull død, eventuelt avliving, eller å tilby dyret medisinsk hjelp som kan gi rask betring.

Dette behandlingsnektet strir dermed mot økologiske prinsipp om auka dyrevelferd. Det har heldigvis ikkje blitt like dogmatisk og ideologibasert regelverk i Norge enda, sjølv om økobønder i Norge blir anbefalt, i følge Debios veiledere som ligg tilgjengelig på nett, å velge fytoterapeutiske produkter og homøopati som førsthandspreparat ved sjukdom på husdyr. Dette er betenkelig all den tid det ikkje foreligg dokumentasjon på at dette har nokon effekt på dyr. Det foreligg derimot dokumentasjon på at mange sjukdommar krev skulemedisin om dyret skal sleppe liding og død. Anbefalinga av homøopati som førstehandspreparat er dermed uforsvarlig.


I økologisk landbruksdyrehald er det også slik at ein har doble karenstider på levering av kjøt og mjølk frå kyr etter medikamentell behandling ved sjukdom. Om ein på ei konvensjonell ku har fem dagar karens på levering av melk etter ein behandling av ein jurbetennelse, har ein då i økologisk ti dagars karens. Eg har som veterinær spurt fleire økologiske bønder om kvifor det er slik, og svaret er klart: ein må ha reglar som er annleis enn i det konvensjonelle landbruket. I praksis har karensbestemmelsen like stor effekt på produktkvaliteten som å kaste stål over låven. Dette er dei fleste bønder klar over. Mange bønder ser difor bort frå karensreglane, og at dei gjer dette, er faglig fullt forsvarlig all den tid regelverket slik det foreligg, ikkje har noko innverkning på innhaldet av medisinrestar i melk eller kjøt. Den enkle karenstida er tilstrekkelig for å fjerne desse.

Doble karenstider kan derimot føre til at ein let vere å behandle dyret på grunn av at det økolonomiske tapet bonden blir påført ved å ikkje kunne levere produkt frå dyret i alle dagane ei dobbel karenstid inneber. Det kan fort bli snakk om fleire veker, og behandlar ein eit økologisk dyr meir enn tre gongar på eit år, må det ut i karantene. Det økonomiske tapet for bonden blir stort, men konsekvensane for produktkvaliteten er null. Kun symbolsk i at regelverket framstår som annleis enn konvensjonelt. Risikoen for at ein let vere å behandle, aukar derimot. Dyret taper. I min praksis som veterinær har eg møtt ei rekke bønder som beklagar seg over desse økonomi- og dyrefiendtlege punkta i det økologiske regelverket. Ein bør få rydda opp i desse reglane, og heller få på plass punkt som reelt betrar dyrevelferd og produktkvaliteten.


Tematikken er for viktig til å bli overlaten til dogmatisme og politikarar med tvilsomt kompetansegrunnlag. Slepp forskarane fri. Økologisk bør opp til debatt. Ta bort dei dyrevelferdsfiendtlege punkta i regelverket. Slutt med å forsøksvis kneble forskarar som legg fram dokumentasjon på at økologisk mat slettes ikkje er det den gir seg ut for å vere. Vi vil ha eit miljøvennlig landbruk, vil vi ikkje?

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb