Ein indisk kyllingfarm ved Hyderabad i Andhra Pradesh, såkalt contract farming. Foto: meg, 2009.

GUMMADIVALLA, ANDHRA PRADESH: Veien snirkler seg gjennom flatt, tørt landskapet. Okser med åk på ryggen trekker plog i rismarkene. Sakte, steg for steg, skulder ved skulder, trekker de hvite oksene plogene fremover der de vasser til knes i vann og planter. Vannkranene i hjørnene av de firkanta markene pumper vann opp av grunnen, og står på så lenge landsbyen har strøm. Noen rismarker ligger tørre og brakk med avskrudde kraner. Kvinnene står bøyd og jobber med plantene. I India: Anne Viken (tekst og foto) Artikkelen er publisert som en del av en reportasjeserie påska 2009 i Klassekampen. Insektgift farlig for sau Noen få høster også bomull, men det meste av bomullen er høstet nå (desember). Etter at bomullsballene er høstet, slipper bøndene sauer og geiter ut på bomullsmarkene for å beite på plantene som står igjen, men noe ser ut til å være galt. I dette området, rundt to timers kjøring fra millionbyen Hyderabad, har det siste fire årene blitt rapportert om flere tilfel...

I ANDHRA PRADESH, INDIA: veterinær Anne Viken (tekst og foto) alle fotos i denne saka viser lokale rasar. Saka tek opp korleis ein påtvingar småskala bønder overgang til effektiv produksjon, og kva konsekvensar dette kan ha når tiltak ikkje passar med lokal økologi.   Denne saken stod på trykk i Klassekampen påsken 2009 og er basert delvis på min avsluttende oppgave i veterinærmedisin. MEDAK DISTRICT: På en åpen gårdsplass i landsbyen Peddagotti Mukkala sitter en samling eldre kvinner. I sauehuset, bak eit gjerde av stokker og pinner, står ein flokk snauklipte sauer av rasen Deccani med hakkete ull og hårløse flekker. De ser skamklipte ut etter norske forhold, men her klippes det med jernsaks og all sammenligning med Norge bør en slutte med fortest mulig. Dette er India. En kan ikke komme med «vestlige metoder» og tro at det funker på Deccan-platået der tørke tar over etter regntid, og varm dag erstattes av kald natt. Likevel er det det som skjer, og det skjer i r...

Under ei slik korg står lamma heile dagen mens mora er på beite. Ein let ikkje lamma gå med mora pga det er for strabasiøst i dette varme og golde landskapet. Hus for geit. Hus for sau. Dette er altså indisk landbruk i år 2010.

I India tar kvinner selvmord i frykt for stalkere, og slutter på studiene av hensyn til egen sikkerhet. I Andhra Pradesh, India: Anne Viken (tekst og foto) Hun stopper meg på gaten, tar meg i hånden. Sier: Jeg har vært gift i 38 år! Vi står i tussmørket under palmene i et overklassestrøk i Secunderabad, tvilligbyen til Hyderabad i den indiske delstaten Andhra Pradesh omgitt av bungalowene som ble til i møtet mellom europeisk arkitektur og indisk klima. Det er varmt. -- Godt gjort, sier jeg prøvende. Vi snakker ikke femti prosent skillsmisser i India. -- Det er ingenting. Mange har vært gift i femti, seksti! Kvinner i sør-India prøver på alle måter å gjøre sin ektemann tillags. Han er sjefen! Han er den viktigste, og den første vi ønsker å tilfredstille hele tiden. Dette er kvinnens rolle. Det skaper harmoni, sier hun før hun forsvinner like brått som hun kom, men det hun har sagt, blir svirrende i hodet mitt. Teknologi og kvinneundertrykking Vi befinner oss i Hyderaba...

Menn som bjeffer og kvinner som klorer: om smittsame sjukdomar som smittar frå dyr til menneske i India. Les den her. From India

Ingress: Den grønne revolusjonen førte høytytende husdyrraser til India. Det gikk ikke helt etter planen. I ANDHRA PRADESH, INDIA: Anne Viken (tekst og foto) publisert i Klassekampen som del av ein større serie saker om landbruk i India påska 2009. MEDAK DISTRICT: På en åpen gårdsplass i landsbyen Peddagotti Mukkala sitter en samling eldre kvinner. I sauehuset, bak eit gjerde av stokker og pinner står ein flokk snauklipte sauer med hakkete ull. De ser skamklipte ut etter norske forhold, men her klippes det med jernsaks og all sammenligning med Norge bør en slutte med fortest mulig. Dette er India. En kan ikke komme med «vestlige metoder» og tro at det funker på Deccan-platået der tørke tar over etter regntid, og varm dag erstattes av iskald natt. Likevel er det det som skjer, og det skjer i regi av India selv. Mikrofinans for ku Disse lokale Deccani-sauene er for eksempel uønsket. Dyrene er små, kjappe som lyn og fryktelig pinglete sammenlignet med norsk kjempesau. Dessute...

Menn som bjeffer og kvinner som klorer. I skyggen av fugleinfluensa og HIV/AIDS, finner du de neglisjerte sykdommene som smitter fra dyr til mennesker. De opprettholder fattigdom og død. Denne reportasjen er basert på mi avsluttande oppgave i veterinærmedisin frå Norges Veterinærhøgskole og vart publisert i Klassekampen i påska 2009 som del av ein større serie om matproduksjon i India. Les meir og sjå bilder frå opphaldet her. Hyderabad, Andhra Pradesh, India 2008-09, veterinær Anne Viken (tekst og foto) Kommentar frå Dag og Tid om vold mot kvinner. Den største trusselen mot indiske kvinner er ikke Pakistan. Du er ikke mann om du ikke banker konen din. Han bjeffet som en hund og de puttet våte håndklær på hodet hans. Så døde han. Landsbyfolket slo ihjel alle løshundene etter dette. MEDAK DISTRICT, ANDHRA PRAESH: Vi sitter i et hus i landsbyen Gomaram, ti minutters kjøring fra sentrum i Medak som er Narsarpur by. Lyset strømmer inn fra et stort firkantethull i taket. Det er tidli...

I ANDHRA PRADESH, INDIA: Anne Viken (tekst og foto) MEDAK DISTRICT: På en åpen gårdsplass i landsbyen Peddagotti Mukkala sitter en samling eldre kvinner. I sauehuset, bak eit gjerde av stokker og pinner, står ein flokk snauklipte sauer av rasen Deccani med hakkete ull og hårløse flekker. De ser skamklipte ut etter norske forhold, men her klippes det med jernsaks og all sammenligning med Norge bør en slutte med fortest mulig. Dette er India. En kan ikke komme med «vestlige metoder» og tro at det funker på Deccan-platået der tørke tar over etter regntid, og varm dag erstattes av kald natt. Likevel er det det som skjer, og det skjer i regi av India selv. Sauen spiser for mye Vi sitter på et møte i landsbyen Narsarpur, en times hasardiøs kjøring nord for Hyderabad og og drikker indisk te med geitemelk. En eldre gjeteren snakker høyt på det lokale språket Telegu og gestikulerer sterk misnøye. Han frykter de nye rasene. -- Red Nellore-sauer drikker dobbelt så mye som Deccani-saue...

(Dette lesarbrevet stod på trykk i avisa Klassekampen 29.april 2009). Zeros grelle biodrivstoffreklame I Klassekampen 25. april rådar Einar Håndlykken i Zero raddisar til å køyre på bioetanol. «Vi vil gjere det lettare å finne rett bil for dei som ønskjer å kome seg rundt utan å øydeleggje klimaet», seier Håndlykken. Dette høyrest veldig enkelt (og lekkert) ut, men bioetanol er, som vi veit, eit tveegga sverd. Eg har nett vore nokre veker i Andhra Pradesh i India på feltarbeid, og ein del har sikkert lese reportasjeserien min i Klassekampen i påska. Her vart det dyrka biodrivstoff. Biodrivstoff er eit såkalt cashcrop på linje med bomull, og mange vart her av myndighetene tvinga til å dyrke biodrivstoff på markene. Dei vel det ikkje sjølv. Årsak: det er penger i biodrivstoff og India ønsker å tjene penger. Samtidig, i same landsby, svelt folk og matprisane stig. Framtida er high tech, og bilindustrien ser nok på biodrivstoff som eit sexy tilbud til kresne, framtidsretta kundar, men ...

Tirsdag 21.april kl 17 og utover er det duka for folkemøte med mat- og landbruksminister Lars Peder Brekk på Verftet i Bergen under overskrifta "Har norsk matproduksjon noko å tilby?" Fram mot dette møtet kjem eg til å publisere ein artikkelserie som før har vore publisert i avisa Dag og Tid om norsk matproduksjon, her på bloggen, samt skrive litt om kva eg tenker, røffe tanker, om matproduksjon. Eg er utdanna i veterinærmedisin og det er fagkunnskap og praktisk erfaring, ikkje tilfeldig synsing, eg bygger min argumentasjon på. Merkevarebløff? Først kan eg starte med å spørre: er det sant når ein framstiller norsk landbruk som idyll: utegåande griser som veltar seg i søla, høner på tunet? Er dette ønsketenkning eller forbrukarbedrag? Sjå på denne barneboka "Barnas husdyrbok" som eg kom over igår. Den er eit glimrande eksempel på eit av paradoksa i norsk matproduksjon: bileta viser gris som bader i gjørme medan sanninga om norsk gris er betonggolv, bogsår og industri...