31. mai 2012

XXX - kortprosa om livet i Oslo







pause





og jeg tar en sigg

sier ok, kjekken

jeg skjønner hva du sier

du vil ikke være seriøs

du vil ikke være seriøs, sier du og -

jeg kjøper en øl til deg

for jeg vil

ikke

at du skal gå

bli, sier jeg ikke

jeg sier: skål





seff, baby, sier du ikke

du ser bare bort og du bygger ned

du sier, ja

og rister på hodet ditt

og du ser ned og sier hva er galt





ikke si at -

er det meg det er noe galt med ?

- jeg skjønner ikke -





du skjønner at det funker ikke





ny sigg

jeg sier skål, dere, ut i rommet: skål dere

for i dag er jeg gal

(av

kjærlighet, tror jeg)





gamle damer der ute med peishyllen full av nips og peisen full av overtente vedkubber liker dere å se oss som ikke har gjort som dere og giftet oss da vi var tyve, liker dere å se oss vandre i gatene i kalde frakker med skjerf og paraply, og syns dere det ser koselig ut å gå gatelangs i Oslos iskalde april-vind og syns dere vi ser glade ut på trikken med Prada-veskene våre, er det fordi vi er pene dere ser på oss, ungdommelig skjønnhet varer helt til du er førti, åtti, nitti, Wenche Foss er en diva

jeg vil være Wenche Foss

jeg ringer Wenche Foss hver dag og sier hei, jeg vil være som deg, og hun legger ikke på, sier hvorfor det, og jeg sier: jeg vil være en diva





Wenche Foss spør journalisten om han ikke vil ha en kjøttkake. Han ser litt sliten ut.





så jeg sier igjen: skål dere!

og armen synker ikke, den blir i luften

og hånden klasker i bordet

rødt kjøtt mot eiketre

rødt kjøtt er ikke sexy,

jeg skjønner at du ikke vil ha rødt kjøtt over hele deg,





slurk,

blås,

slurk,

blås,

suuup





jammen så se på meg, se på meg, se på meg, se meg, se meg, se meg, sier jeg ikke

og trekker røyk langt ned i lungene

skal jeg tilby deg kjøttkaker?





lokalet er tomt

her sitter bare oss

og du

bruker

opp

luften





og jeg ser de gamle damene på gaten utenfor, trasker sakte og begeistret, vifter på de grå greiene de kaller hår, bøyer seg fremover, tar på hverandre, har med veske med mat til hunden, stokk, rød frakk, hatt, gamle grå kavalerer som klapper dem på hånda, flørter, selv etter nitten barnebarn flørter de, skjønner de ikke hvor stygge de er,





det stinker øl og gammelt piss her inne





de sier du er ikke gamle dama, du er ikke gamle dama, søta, fine håret ditt og fine øyenvipper, fin hud du har, du er så vakker, du er ung, jeg tror du ligner på bestemoren din, hun var vakker, var hun ikke, som deg?





ja, hun var vakker,

men

jeg

kicker

ass





så jeg drikker min kjære under bordet -

kjekk – er han ikke?





og blåser ringer av røyk og du blåser ringer av røyk men ringer møtes ikke

dette er ikke OL,

dette er livet





Unge medarbeiderne i norske kunnskapsbedrifter tilhører en generasjon som krever mer av sin arbeidsgiver enn tidligere generasjoner.





det går ikke, sier du og det er alt du sier, alt du sier er at det går ikke, dette går ikke

dette går ikke, sier jeg og så dette går

- ikke, sier du

og du ser ned igjen

så jeg drikker





du drikker, sier du

og jeg sier ja

for faen hva skal jeg gjøre da, sier du

vet ikke, sier jeg for jeg vet -

ikke

kan ikke holde på sånn, går ikke, kan ikke, sier du

og du ser på meg og stryker hånden over håret mitt

jeg ser nedbygging

du bygger ned

før du går

før du skal gli ned fra barkrakken

se på meg

se ned

se opp

stå et øyeblikk

smile

si hadet, anne

og så gå





men det skjer ikke,

du går ikke

du blir og sier hei, hva gikk galt

og bestiller en pils for du vil ikke at jeg skal gå

bryr du deg, sier jeg

og du sier ja





men ting er ikke som før, jeg liker deg ikke like godt lenger, følelsene har blitt borte, er ødelagte,

sier du

ikke

og jeg puster lettet ut





jeg har lyst å jage de gamle damene oppover gata hjem til Frogner der de hører hjemme med de gamle gubbene sine i rullestol og nips og peishyller og plysjsofa og bestselgerbøker og peiskubber og barnebarn og kanarifugler skal jeg kaste ut vindu, og jeg skal hakke dem i hodet med saks og kniv og si at haaaallooooo gamle frøkner, gi meg et sjekketriks som funker !! hvordan gjør dere de gamle gubbene deres lykkelige inn i evigheten ??





så jeg sier til deg at

dette går ikke,

jeg må gå, jeg går nå, takler ikke presset, takler ikke presset, jeg eksploderer snart, hodet mitt sprekker, det klør, kribler i hodebunnen, slipp meg ut, jeg tar vesken min, du er ikke min type, det er bare å innse det, dette går ikke





De er mer selvbevisste, kjenner sin markedsverdi, vet hva de vil og hva de er verdt, viser undersøkelsen «Gullsnipper og gullskjørt».





og jeg går, jeg springer, hopper, bykser over dammer, hjeeem! jeg vil hjeeem!

praier en taxi,

taxi taxi!!

spurter gjennom gatene i regnet uten den antikke vintage-frakken og du springer etter, du roper hei, stopp, ikke stikk

så jeg springer fortere, fortere, ut i dammer, på rødt lys, foran mercedeser og audier, hopper inn i taxi, farer avsted og du dunker på ruten og jeg sier at jeg blir forfulgt av en gal, gal mann, se den gale mannen, sier jeg og peker mot ruten der du springer ved siden av taxien og vifter med armene, kutt ut, stopp, kom ut, veeent, jeg kommer!!

gal gal, sier jeg, ser du han er helt gal!, så taxisjåføren hytter til deg, og roper at du må stikke før han ringer politiet, og jeg sier at jeg skal til Wenche Foss,

«Fossgate?» spør sjåføren

og jeg sier nei,

jeg skal til Birkelunden,

og:

det finnes så mange gale menn i verden,

taxisjåføren nikker oppgitt og stirrer mot ruten, du bykser avsted og vifter med armene, kjekken blæh, sier jeg, og ruller ned ruta, ikke følg etter meg!

og ruller opp

jeg sier:

se hvordan han springer etter taxien, oslo er en farlig by, er det ikke





mens du sakker akterut,

og vi rundet et hjørne, krysser ei gate, over Akerselva, opp Trondheimsveien mens regnet pøser ned, hunder med hengende pels og ører som soper i asfalten sleper seg bortover gata bak jenter på stiletthæler, og jeg innser at jeg har glemt den antikke vintage-frakken, jeg er uten antikk frakk, jeg er nesten naken, i kjole og strømpebukse med hull på leggen og hælen og kneet, og jeg skjønner at det finnes jenter der ute med lavere taxiregning og færre pils i skapet, kanskje en av dem hadde passet for deg, en av de med perleøredobber





fuck it, løpet er kjørt

så jeg tørker en tåre og er

barsk

babe



bytur





ansiktet til sjåføren

lyser

opp





han sier: konen min er på ferie og når konen er på ferie kan jeg pule andre,

om jeg synest det er greit?

jeg synes det er helt greit, sier jeg, å pule alle slags koner dag og natt hele året

du liker å bli pult, spør han og kikker på meg i speilet





så jeg drar mastercard





Kunnskapsmedarbeiderne er mer «egoistiske» og selvopptatte enn det norsk arbeidsliv er vant til.





og tenker på alle de gamle damenes utro menn som ligger med andre gamle dames utro menn og koner og barn og barnebarn på Frogner, og som sikkert har kjempekjedelig knusktørr sex og at det er ikke noe for meg å ha kjæreste, ikke noe for meg å ha kjæreste, sier jeg

vil du bli med meg hjem? spør taxisjåføren og jeg smeller døra så det braker i Fords lakka skjermer, sjåføren hytter mot meg, truer med politiet men jeg har allerede forlatt han med en langfinger in your face, riper nøklene over panseret, jævla svin, roper jeg, fordømrade stygge jævel – hva faen er det du tror om deg selv – at du har sjans, hva ?





Dagens kunnskapsarbeidere setter seg selv i sentrum. De forventer at arbeidet tilrettelegges for dem, at sjefen har både karisma og peiling. At lønnen er god tar de som en selvfølge.





jeg springer over gata, hopper over søledammer, vifter med veska og krysser på rødt, jogger nedover fortauet så søla skvetter på strømpebuksa, runder hjørnet, plasker ut i en dam i småsko og skjørt og bluse og

der står du -

jeg kom før deg hjem, sier du

hva er det du springer etter, hvorfor stakk du av, jeg ville bare snakke med deg, sier du

springer og springer, sier jeg ikke, det er du som springer etter meg, sier jeg, du springer etter meg hele jævla tida, hvem faen tror du at du er som kan henge med meg døgnet rundt til alle tider !!





jeg er kjæresten din, sier du





Kunnskapsmedarbeidere gir svært mye av sin tid og oppmerksomhet til arbeidsgiverene så lenge de er ansatt. Kunnskapsmedarbeiderne setter store krav til seg selv, sine ledere og bedriften.





jeg sier la meg være i fred – la meg gå, la meg gå hjem alene,

og du lar meg gå helt til døra før du tar i porten og holder den åpen og sier at du skal være med inn i kåken,

inn i kåken, sier du, vi går inn i kåken, har du ikke ei flaske vin

så jeg setter meg på en krakk i portrommet og sier gå, jeg vil ha en kveld for meg selv, jeg orker ikke prate med deg i dag, kanskje imorgen, vi kan se hva vi gidder, passer ikke idag





gå din vei, sier jeg og sitter våt og kald og tenker at sånn er livet, vått og kaldt og ikke på Frogner så vi står på hver vår side av portrommet og stirrer mens folk kommer og folk går, bikkjer trasker og bæres i vesker, folk leier på sykler og trakker og kliner og vralter i frakker, stilongs, tanga og bikini





her er så kaldt,





så du tar nøklene opp av lommen min og går opp trappene og låser deg inn og setter på ovnen og spretter ei flaske vin mens jeg ligger på sofaen og ser i taket og du tar eg meg skoa, sokkene, strømpebuksa, kjolen og skrur ovnen på full guffe,

kom inn, roper du fra etasjen over men jeg er alt inne, så jeg våkner

jeg lager pizza! sier du

fy faen du er fin,

sier du, og jeg vet at du mener det





og du har makten, du har makten og jeg liker det

ikke

helt





det er slutt? sier jeg

jeg vet ikke, sier du

og det er greit, sier jeg

jeg

er tøff

babe



sofaen

det er det ikke, sier du





En annen myte som undersøkelsen avkrefter, er at kunnskapsmedarbeideren vil jobbe i fred. Anerkjennelse er svært viktig.





vi sitter i mørket og drikker rødvin





Og lederens autoritet må være forankret i personlige egenskaper som faglig kompetanse, erfaring eller karisma, ikke i stillingstittel og tradisjon.





ålreit, sier jeg, la oss være venner

nei, det går ikke, sier du

men hva skal vi gjøre da, spør jeg

vet ikke,

funker vi som kjærester ?

vil jo gjerne det da,

vet ikke

jo, du vet

tror du?

det tror jeg





enten det er du eller kjæresten som gjør det slutt; overgangen til singellivet kan være vanskelig. plutselig står du hundre prosent på egne ben og tryggheten du har vært vant til så lenge, forsvinner.





jeg kommer til å savne deg

jeg kommer til å lengte etter deg dag og natt

så kroppen vrenger seg

og hodet truer med å gjøre meg gal

jeg kommer til å ligge våken

hver natt

famle etter deg i mørket

hvor er du nå, vil jeg spørre, til jeg dør

vil jeg google deg,

lese bloggen din

sjekke telefonkatalogen: hvor bor du nå?

vil du ?

ja det vil jeg





hvorfor funker det ikke da ?

vet ikke





tenk over alt du har muligheten til å gjøre nå som du er singel. du kan reise når du måtte ønske uten å ta hensyn eller diskutere det med kjæresten din.



har du lyst til å bli med ut på tur, tror du ?

det tror jeg

hvor vil du dra da ?

dit solen aldri går ned

mener du nord- Norge?





du kan se tv hele dagen uten at noen kaller deg lat, du kan rote så mye du vil, spise det du vil. tenk gjennom om det er ting du savnet da du var i et forhold, og bruk tid på å nyte at du nå endelig kan få det gjort!





hehe, japp, tror du ikke jeg kan bære en sekk eller?





musikk





fytti helvete for en råtten låt,

jeg liker den, jeg

skjønner ikke hvordan dette skal funke, ass

sender du vinflasken

jepp,

hva tenker du på ?

deg,

jeg tenker på deg hele tiden




romantisk kjærlighet har en drivkraft, og er like sterk som tørste og sult. mennesker lever for kjærlighet, dreper for kjærlighet, dør for kjærlighet,



Fra min diktsamling XXX, Flamme forlag 2010. Se høyre bloggmarg for å laste ned hele.

24. mai 2012

Eg kjem med barnebok på Samlaget til høsten

Livet i ein ekte veterinærpraksis med hest

Då onkel Kalle får sommarjobb som veterinær i den avsidesliggande Tordenbygda, reiser tretten år gamle Elise frå byen for å vere med som assistent. Der treff ho den pensjonerte veterinæren Gamle-Mathias og verdas galnaste prest. Elise er forferdeleg glad i hestar, men dei kvite hestane i Tordenbygda er ikkje som andre hestar. Ingen veit kvar dei kjem frå. Og livet som veterinær er mykje farlegare enn Elise hadde førestilt seg. Hakket for farleg.


Debutboka til Anne Viken er basert på livet i ein verkeleg veterinærpraksis med ekte pasientar, ekte dyreeigarar og ekte veterinærmysterier.

Aldersgruppe 10 +



Omslagsdesigner er Øystein Vidnes.

Meir informasjon kjem til å bli lagt ut etterkvart i høgre hjørne oppe på denne bloggen. Følg med!

21. mai 2012

Er vi klar over kva det er vi ber om når vi ber om billeg mat?


Aldri før har verda produsert mat på ein så gjennomindustriell, samlebandsaktig og etisk betenkeleg måte som det vi gjer idag. Vi har aldri hatt høgare kompetanse, men heller aldri lågare etikk i matproduksjon. Dette medfører ei rekke risker for konsument.
Mennesket har ei nøkkelrolle i matproduksjonen. Det er menneske som står bak regelverk, etikk og produksjonsmåtar. Det er mennesket som er nøkkelaktøren for med sine verdiar kunne få til endring og legg premissa for korleis mat skal produserast. Når ein kjenner til kva som er i ferd med å skje, kan ein lure på kva slags etikk og verdigrunnlag som råder grunnen hos dei som legg føringar for korleis norsk mat blir produsert i dag. Ein kan også stille seg spørsmål ved om det er slik den norske forbrukaren ønsker at billeg mat skal produserast.

Det skal gjerast billeg. Vi kjenner til at Nortura køyrer kyllingtransportar der hundrevis av kyllingar frys ihjel på vegen til slakteriet og tusenvis frys nesten ihjel og må brytast laus frå islaget ved ankomst til slakteriet. Vi veit at slaktetransportar som transporterer sau er i så dårleg stand at dyra riv av seg beina på veg til slaktehuset. Norske kyllingar et GMO-soya produsert i Brasil under forhold brasilianske myndigheter omtaler som slaveliknande forhold. Men dårlege dyretransportar og billeg soya er eksempel på kva som er med på å halde kostnadane i norsk matproduksjon låge. Men Norge er på ingen måte unike. Slike eksempel er med på å halde kostandane låge også globalt.

Norge er ingen verken besting eller versting, men vi må starte med oss sjølv: kva slags verdigrunnlag er eigentleg norsk matproduksjon tufta på?

Globaliseringa gir nye roller til bønder, forbrukarar og matvarekjedar. Før heitte det «from farm to fork», no heiter det «from fork to farm». Makta er flytta til andre sida av bordet, frå bonde til supermarknader og forbrukar.

Dyrevelferd og personleg helse får stadig meir fokus i konsum og produksjonsrelaterte avgjerder. Forbrukar sin livsstil er ei sterk påvirkningskraft for kva supermarknadane sel og kva utvalg dei tilbyr. I Norge har produksjonen av kylling gått sterkt opp og er stadig aukande. På same tid som vi vert meir og meir opptekne av at dyr skal ha det godt og at maten vi et skal ha ei historie vi kan identifisere oss med og stå inne for, dumpar etikken i matproduksjonen nedover.

Vi kan diskutere tollbarrierer og subsidier til vi blir grøne i trynet, men eit enkelt faktum må vi forhalde oss til: det er ein grunn til at mat vert billeg. Det kjem av sosial dumping, låg etikk og låg kvalitet. Pengar spart for supermarknadane og konsumentar. Men vi skal vere forsiktige med å plassere skuld hos forbrukaren. Forbrukaren har for liten kunnskap til å ta stilling i debatten om mat og landbruk.

Reklamen menneskeleggjer industrielt foredla produkt vi ansikt og bilete. Vi har ikkje lenger kontakt med matproduksjonen og har ikkje lenger ein bestefar på landet.

Vi et stadig meir kjøt. Nina Sundquist, kommunikasjonsdirektør i Nortura har sagt det slik: «det har vært en eventyrlig vekst i forbruket av kylling». Avdelingsdirektør Henriette Øyen seier at «dette er en veldig ønsket utvikling». Vi har vore vitne til ei kjøttifisering av kostholdet, skriv landbruksforskar Svenn Arne Lie og journalist Espen Løkeland-Stai i boka En nasjon av kjøtthuer som kom i vår. For å halde oppe vårt kjøtkonsum i verdstoppen per forbrukar, beslaglegg vi enorme areal utanfor norske grenser for å produsere nok kraftfor som vi i andre omgang importerer. Kyllingen kallar vi for norsk.

Lars Peder Brekk har påpeikt at landbruket må produsere det forbrukaren etterspør. Markanden og forbrukaren er i følge Brekk den viktigaste drivkrafta for kva slags mat landbruket skal produsere. Men etterspør den norske forbrukaren kyllingar som frys ihjel på veg til slakteria, er oppfora på GMO-soya produsert under slaveliknande forhold i Brasil og et antibiotika i maten kvar dag?Kyllingane som knapt overlevde transporten, kom fram til slaktehuset i nær daud tilstand, vert slakta og solgt til deg. Dette er ingen fleip. Det er dessverre virkeligheten.

Kvar er forbrukarmakta? Matproduksjon er ikkje demokratisk. Forbrukarane har liten kunnskap. Vi blir mata fulle av myter, klisjear og villeiande reklame. Liten kunnskap gir lita makt. Forbrukar kjenner kun til det vakuumpakka sluttproduktet, ikkje produksjonsprosessen. Dei fleste er ikkje klar over at norske kyllingar får antibiotika i maten kvar dag fram til eit par dagar før slakting (Narasin, ionofor-polyeter antibiotika, også omtalt som koksidiostatika), det får den også i EU. Ein finn resistente bakteriar på stadig fleire kyllingskrottar. Mange av medisinane som vert nytta på dyr, har dei same verksame substansane som det du blir behandla med om du sjølv hamnar på sjukehus. Det er eit faresignal. Får du i deg resistente bakteriar frå ein kyllingfilet, kan det føre til at du sjølv vert resistent. Kvart år dør 25 000 menneske i EU som ei følge av antibiotikaresistens. Og nei, dette er ikkje eit skrekkscenarie. Dette er konsekvensane av billeg matproduksjon.

I USA er det 300 000 tilfeller av pesticid-forgiftningar kvart år, altså forgiftningar som er ei følge av sprøytemiddelbruk. Sprøytemiddel gjer det mogeleg å produsere store mengder effektivt og billeg på mindre areal.

Forbrukarane må få informasjon, ikkje berre om helseeffektane av å det dei et, men om korleis produksjonen faktisk foregår og kva konsekvensar det på sikt kan få for dei sjølv. Forbrukarmakt bør ikkje berre inkludere kva du kjøper i butikken, men å kunne vite korleis produksjonsprosessen foregår. Eg trur ikkje forbrukarane er klar over kva dei ber om når dei ber om billeg mat.

Forbrukarane må få tilgang til informasjon om korleis mat blir produsert, så kan dei ta stilling. Er det dette vi ønsker oss? Om svaret er ja, rop høgare på billeg mat. Lev så med konsekvensane.

Anne Viken, veterinær.

16. mai 2012

15. mai 2012

Ja til eliteskuler og -klasser

Erik Solheim skulka skulen, den slasken. Eg forstår han godt. Så lågt nivå som ein måtte forhalde seg til både når det gjaldt lærarar og undervisning gjennom barne-, ungdoms og vidaregåande skule, var det ikkje særleg hensikt å møte opp i timane.

Du møtte opp for å høyre på ein eller anna lærar som stod og lirte av seg eit eller anna du kunne frå før. Det var ikkje særleg givande. Pensum var enkelt, undervisninga kjedeleg og det gjekk sakte framover. Alle skal med.

På ungdomsskulen hadde vi ein lærar i tysk som ikkje hadde kontroll på klassen. Tida vart nytta til å lytte til ein gut i klassen som ikkje makta sitte stille. Ho snakte med han heile timen. Vi sat der som nek og lytta. Vekkasta tid. Alle skal med.

Kva med flinke elevar? Ingen tenker på oss. Eg fekk lite utfordringar på skulen, ein såkalla flink elev. Eg kjeda meg frykteleg på skulen. Først når ein kom seg ut av vidaregåande og over på høgare utdanning fekk ein noko å bryne seg på, ein møtte andre flinke elevar. Om ein hadde fått gått i klasse med desse før, hadde nok skulen vore langt meir interessant. Som ei venninne av meg sa, også flink elev, at då ho var ferdig med vidaregåande i Norge, var ho ikkje kvalifisert for noko eliteuniversitet. Ho fekk seks på eksamenar fordi det var det beste ein kunne få. Ein trengte ikkje anstrenge seg meir enn det, og for å få seks på eksamen krevdes det jo ikkje direkte den heilt vanvittige innsatsen. For å greie seg i dei ulike faga var det nok at ein møtte på prøvene og svarte på spørsmåla som vart stilt. Stil kunne ein berre kline ned og levere inn. Det var kjedeleg. Alle skal med.

Eg slår eit slag for eliteskular, eliteklassar. Gi eit skikkelig utdanningstilbod til flinke elevar, lat dei få bryne seg litt, ikkje lat dei sitte og lytte til ein middelmådig lærar og løyse oppgåver dei kunne ha løyst året før. Mange flinke elevar dett av lasset fordi skulen rett og slett vert så kjedeleg at dei taper motivasjonen. Men det er ikkje dei flinke elevane skulen er lagt opp etter. Den er lagt opp etter gjennomsnittseleven. Og så har ein støtteundervisning til dei svakaste.

Om alle skal med, må ein opprette eliteklassar og eliteskular. Bruk gjerne eit anna begrep. Kall det a-skular eller a-klassar. Lat flinke folk vere flinke, ikkje tving alle inn i den same middelmådige kverna som norsk skule har utvikla seg til å bli. Får eg unger, skal dei på privatskule om det er mogeleg. Den offentlege for - alle- skulen sitt låge nivå bør flinke elevar sparast for. Folk er forskjellige. Skular for flinke elevar skapar ikkje klasseskiller, men det kan skape betre trivsel, læremiljø og flinkare kandidatar. Det skaper vinnarar, ikkje folk som må kjede seg gjennom ni års skulegang og ikkje får det utbyttet som hadde vore mogeleg å fått om norsk skulevesen også var tilpassa flinke elevar.

13. mai 2012

Difor blir eg ikkje bonde. Slavearbeid: nei takk!

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.
Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet.
Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner.

Arvar gard

Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og sosialt liv. Det er ikkje kompatibelt med det norske samfunn anno 2011. Folk vil ha eit normalt sosialt liv og normale muligheter til å ha ein familie. Er dette for mykje å be om?
Elendige arbeidsforhold, nei takk.
Ein skal ikkje akseptere å arbeide ei heil karriere, tjene luselønn, bli utsliten, bli minstepensjonist. Dette er ikkje eit verdig liv. Det er ikkje slik vår mat skal bli produsert i verdas rikaste land. Men slik er det idag.

Legg det ned

Så legg det heller ned.
Vi må snart også begynne å snakke om menneskeverd for matprodusentar. Det er på tide å avskaffe underbetaling som arbeidsform i norsk matproduksjon. Det harmonerer dårleg med Norge som merkevare. Organisert sosial dumping kan vi ikkje vere oss bekjent av.
Ein snakkar om kulturlandskap.
Dette ønsker ein å behalde. Ein seier ingenting om luselønna som blir utbetalt for den jobben det er å rydde dette kulturlandskapet. Underbetaling avslørt i andre bransjar bleiknar i forhold til dei statlege kronene ein får utbetalt for å halde Norge vakkert.
Og kva skal vi vel med kulturlandskap etter når ein ikkje er villige til å betale for det?

Gro att

Så lat det gro att.
Prisen ein er villege til å betale for å få arbeidet utført, er ikkje kompatibelt med Vestens menneskesyn.
Vi må rett og slett stille oss dette spørsmålet: Har staten Norge ingen sjølvrespekt?

Internasjonal industri

Internasjonalt er landbruksutviklinga eit race mot større, raskere, billigere. Industrilandbruket mange fryktar, er resultatet av denne typen utvikling: Bøndene som blir pressa ned i inntektsspiralen. Ein må produsere stadig meir for å tjene pengar. Norge ligg tjue, tretti år bak denne utviklinga om vi samanliknar oss internasjonalt, men vi følger på.
Og medan folk i Norge oppgir at dei blir stadig meir opptekne av kortreist, etisk og økologisk mat, er det det motsette som er, og vil bli, konsekvensane av dagens utvikling. Inntektsutviklinga, verken i Norge eller internasjonalt, er kompatibel med denne typen kvalitetsmat. Derimot heiar den fram eit stadig meir storskala industrilandbruk. Den som vil ha nisje, må betale, lik det eller ei.

Skivebom

I Norge har vi kanskje lite utvalg, men høg kvalitet i produksjon. Å tru at stort utvalg betyr kvalitet i produksjon, er skivebom. Det betyr stor tilgang på billege råvarer. Billeg mat er blant anna eit resultat av sosial dumping, billeg kraftfôr og eit ras mot botnen når det gjeld dyrehelse.
Vi må snakke om produksjonsmåtar, ikkje berre om sluttpris. Vi må begynne å snakke om menneskesyn i matproduksjonen. Respekt for deg som konsument, for produsenten som menneske og for matproduserande dyr som levande vesen.
Utviklinga internasjonalt går mot ein stadig tøffare industri sjølv om det er historiene om nisjematen og ekslusiv vin media serverer oss. Men dette er ikkje røynda. Det speglar små bitar av virkeligheten, og den historia vi skulle ønske var sann.

Grensa

Kvar går grensa for kva arbeidsforhold ein ønsker å støtte opp under i sitt krav om stadig billegare mat, og kvar går grensa for kva du er villeg til å ete? Ville du ha servert ditt barn melk frå ei stokk halt ku med tuberkolose som lever heile livet på glatt betong, som har store vanskar med og gå, og som får hormon innsprøyta med jevne mellomrom, og endar livet ved å sjølvdaude fordi ingen vil bruke pengar på å behandle den? Beskrivinga her er ei enkel konstatering av forholda i ei rekke større, farmar i EU, mars 2011 (eg snakkar ikkje om Norden).
Tuberkolose er ingen sjukdom vi får i Afrika, den er heilt vanleg i ei rekke andre europeiske land. Og desse kyrne blir ikkje slakta eller behandla. Dei levere melk til deg, som konsument. Det blir eit race mot botn der den som greier produsere billegast, er den som overlever og er konkurransedyktig. Og då vel ein å halde sjuke dyr i live fordi dei kan trass alt produsere melk. Å slakte dei er nemleg reint tap. Du får ikkje betalt, kua er full av tuberkler og drit, men desse kyrne greier fint å produsere melk til deg. Føles det greit? Da bør du rope høgare om billeg mat.
For slik får du billeg mat. Frå sjuke dyr, fallande etikk, industri og dumping. Og kjeft ikkje på bonden. Han skal ha inntekter han og. Litt realitetsorientering må vi ha med oss.

Respekt og etikk

Vi må ta inn nye begrep i debatten om norsk matproduksjon: Respekt for deg som forbrukar, respekt for bonden og etikk. Det er til sjuande og sist forbrukar som blir ramma. Den forbrukaren som ikkje har økonomi til å velge nisje og høgkvalitetsmat. Og eg maler ikkje fanden på veggen. Det er berre ingen som ønsker å sjå han.
Kompetanseløysa i debatten om norsk landbruksproduksjon er omfattande, politikken har feila og finansieringsordningane fungerer ikkje. Men dette er i grunnen ikkje mitt problem. Eg kan lage min eigen mat på hobbybasis. For meg sjølv og for dei som har råd til å betale fett for kvalitet.
Taparen er du som forbrukar som må ete søppelmat frå industrien. Men billeg blir det, og utvalget stort. Framtidas matmarked vil bli klassedelt. Gourmet til eliten, søppel til folket. Men kvifor ikkje? Det er jo det folk vil ha.

Det blir bok til høsten

Har sett førsteutkast til bokomslag. Det er veldig morsomt. No er det altså på tide å glede seg!!! Meir informasjon kjem seinare.

Biletet her har ingenting med framsida og gjere, men kan tenkes ha noko å gjere med innhaldet.


5. mai 2012

Debatten om ubedøva slakt angår Norge.


I Morgonbladet 23.mars svarer Runar Døving svarer på mitt leserbrev «Halal – gamal metode i ny kontekst». Døving skriv at han forventar seg at Viken og hennar stand bidrar til å opplyse om de faktiske forhold i slakt (altså at halal foregår med bedøving i Norge), og ein kan lure på om Døving las mitt lesarbrev særleg godt då eg der nettopp nøye poengterte korleis hala foregår i Norge: med bedøving, akkurat som anna slakt. I tillegg tek eg opp problematikken knytt til ubedøva slakt med fokus på EU.

Døving er også kritisk til at eg gjer halal utan bedøving relevant for Norge, og meiner at norsk offentligheit er feil adresse for debatt om ubedøva slakt. Dette er ein i beste fall rar slutning då Norge er del av eit internasjonalt marked, også for mat. Kjøt som er slakta utan bedøving i EU vert importert både til Norge og Sverige, land som ikkje tillet slakt utan bedøving. Debatten om ubedøva slakt angår den norske forbrukar.

Også EU ønsker at dyr skal bedøvast før avliving. European convention for the protection of animals for slaughter gir kun unntaktsmessig løyve til såkalt rituell slakting, noko som inkluderer kosher (schechita) og halal. I mange EU-land har unntaket blitt regel fordi det er billigare og enklare å droppe bedøving før avliving, og i følge EU-kommisjonen foregår rituelt slakt i mykje større grad enn kva som er etterspørselen som ligg rundt åtte prosent. Det viser seg at i Frankrike blir 65 prosent av alle kyr og kalvar slakta utan bedøving, og i Belgia 92 prosent av alle sauer (Diarel).

Veterinær Johan Beck-Friis, informasjonssjef i Sveriges veterinärförbund, stiller 12.februar på STV spørsmål ved kvifor ein skal halssnitte dyr levande når ein har tilgang til metodar for bedøving. Omfanget av rituelt slakt i EU er antageleg, ifølge EU-kommisjonen, større enn vi kjenner til.

Det er utsteda ei rekke fatwa som seier at bedøving før avliving er greit så lenge straumen som vert nytta ikkje er sterkare enn at dyret i etterkant av bedøvinga vil kunne vakne til live igjen. I Storbritannia, blant anna, vert all økologisk halal utført med bedøving ettersom dyrevelferd er ein viktig del av økologisk landbruk.

Kjøt som er slakta uten bedøving er ikkje merka i EU. Forbrukarar som er opptekne av dyrevelferd, har dermed ikkje muligheten til å velge bort dette kjøtet vekk. Det er også vanskeleg å begrense import av kjøt frå ubedøva slakt då ein ikkje veit kva slakt som er slakta med eller utan bedøving.

Døving er også kritisk til at eg har posta videoar av halal på min blogg. Å vise fram korleis slakt foregår, er god og enkel informasjon. Å advare blogglesarane mot sterke scener, er greit då dette er sterke scener. Videoane viser slettes ikkje når ting går gale, slik Døving insinuerer, men vanlege rutiner for ubedøva slakt.

Eg meiner forbrukarane må få tilgang til kunnskap, vere det seg om korleis ting blir gjort i Norge eller korleis ting blir gjort i EU, halal eller ikkje halal. Norge eksisterer i eit internasjonalt marked og dette må vi forholde oss til.