Gå til hovedinnhold

XXX - kortprosa om livet i Oslo







pause





og jeg tar en sigg

sier ok, kjekken

jeg skjønner hva du sier

du vil ikke være seriøs

du vil ikke være seriøs, sier du og -

jeg kjøper en øl til deg

for jeg vil

ikke

at du skal gå

bli, sier jeg ikke

jeg sier: skål





seff, baby, sier du ikke

du ser bare bort og du bygger ned

du sier, ja

og rister på hodet ditt

og du ser ned og sier hva er galt





ikke si at -

er det meg det er noe galt med ?

- jeg skjønner ikke -





du skjønner at det funker ikke





ny sigg

jeg sier skål, dere, ut i rommet: skål dere

for i dag er jeg gal

(av

kjærlighet, tror jeg)





gamle damer der ute med peishyllen full av nips og peisen full av overtente vedkubber liker dere å se oss som ikke har gjort som dere og giftet oss da vi var tyve, liker dere å se oss vandre i gatene i kalde frakker med skjerf og paraply, og syns dere det ser koselig ut å gå gatelangs i Oslos iskalde april-vind og syns dere vi ser glade ut på trikken med Prada-veskene våre, er det fordi vi er pene dere ser på oss, ungdommelig skjønnhet varer helt til du er førti, åtti, nitti, Wenche Foss er en diva

jeg vil være Wenche Foss

jeg ringer Wenche Foss hver dag og sier hei, jeg vil være som deg, og hun legger ikke på, sier hvorfor det, og jeg sier: jeg vil være en diva





Wenche Foss spør journalisten om han ikke vil ha en kjøttkake. Han ser litt sliten ut.





så jeg sier igjen: skål dere!

og armen synker ikke, den blir i luften

og hånden klasker i bordet

rødt kjøtt mot eiketre

rødt kjøtt er ikke sexy,

jeg skjønner at du ikke vil ha rødt kjøtt over hele deg,





slurk,

blås,

slurk,

blås,

suuup





jammen så se på meg, se på meg, se på meg, se meg, se meg, se meg, sier jeg ikke

og trekker røyk langt ned i lungene

skal jeg tilby deg kjøttkaker?





lokalet er tomt

her sitter bare oss

og du

bruker

opp

luften





og jeg ser de gamle damene på gaten utenfor, trasker sakte og begeistret, vifter på de grå greiene de kaller hår, bøyer seg fremover, tar på hverandre, har med veske med mat til hunden, stokk, rød frakk, hatt, gamle grå kavalerer som klapper dem på hånda, flørter, selv etter nitten barnebarn flørter de, skjønner de ikke hvor stygge de er,





det stinker øl og gammelt piss her inne





de sier du er ikke gamle dama, du er ikke gamle dama, søta, fine håret ditt og fine øyenvipper, fin hud du har, du er så vakker, du er ung, jeg tror du ligner på bestemoren din, hun var vakker, var hun ikke, som deg?





ja, hun var vakker,

men

jeg

kicker

ass





så jeg drikker min kjære under bordet -

kjekk – er han ikke?





og blåser ringer av røyk og du blåser ringer av røyk men ringer møtes ikke

dette er ikke OL,

dette er livet





Unge medarbeiderne i norske kunnskapsbedrifter tilhører en generasjon som krever mer av sin arbeidsgiver enn tidligere generasjoner.





det går ikke, sier du og det er alt du sier, alt du sier er at det går ikke, dette går ikke

dette går ikke, sier jeg og så dette går

- ikke, sier du

og du ser ned igjen

så jeg drikker





du drikker, sier du

og jeg sier ja

for faen hva skal jeg gjøre da, sier du

vet ikke, sier jeg for jeg vet -

ikke

kan ikke holde på sånn, går ikke, kan ikke, sier du

og du ser på meg og stryker hånden over håret mitt

jeg ser nedbygging

du bygger ned

før du går

før du skal gli ned fra barkrakken

se på meg

se ned

se opp

stå et øyeblikk

smile

si hadet, anne

og så gå





men det skjer ikke,

du går ikke

du blir og sier hei, hva gikk galt

og bestiller en pils for du vil ikke at jeg skal gå

bryr du deg, sier jeg

og du sier ja





men ting er ikke som før, jeg liker deg ikke like godt lenger, følelsene har blitt borte, er ødelagte,

sier du

ikke

og jeg puster lettet ut





jeg har lyst å jage de gamle damene oppover gata hjem til Frogner der de hører hjemme med de gamle gubbene sine i rullestol og nips og peishyller og plysjsofa og bestselgerbøker og peiskubber og barnebarn og kanarifugler skal jeg kaste ut vindu, og jeg skal hakke dem i hodet med saks og kniv og si at haaaallooooo gamle frøkner, gi meg et sjekketriks som funker !! hvordan gjør dere de gamle gubbene deres lykkelige inn i evigheten ??





så jeg sier til deg at

dette går ikke,

jeg må gå, jeg går nå, takler ikke presset, takler ikke presset, jeg eksploderer snart, hodet mitt sprekker, det klør, kribler i hodebunnen, slipp meg ut, jeg tar vesken min, du er ikke min type, det er bare å innse det, dette går ikke





De er mer selvbevisste, kjenner sin markedsverdi, vet hva de vil og hva de er verdt, viser undersøkelsen «Gullsnipper og gullskjørt».





og jeg går, jeg springer, hopper, bykser over dammer, hjeeem! jeg vil hjeeem!

praier en taxi,

taxi taxi!!

spurter gjennom gatene i regnet uten den antikke vintage-frakken og du springer etter, du roper hei, stopp, ikke stikk

så jeg springer fortere, fortere, ut i dammer, på rødt lys, foran mercedeser og audier, hopper inn i taxi, farer avsted og du dunker på ruten og jeg sier at jeg blir forfulgt av en gal, gal mann, se den gale mannen, sier jeg og peker mot ruten der du springer ved siden av taxien og vifter med armene, kutt ut, stopp, kom ut, veeent, jeg kommer!!

gal gal, sier jeg, ser du han er helt gal!, så taxisjåføren hytter til deg, og roper at du må stikke før han ringer politiet, og jeg sier at jeg skal til Wenche Foss,

«Fossgate?» spør sjåføren

og jeg sier nei,

jeg skal til Birkelunden,

og:

det finnes så mange gale menn i verden,

taxisjåføren nikker oppgitt og stirrer mot ruten, du bykser avsted og vifter med armene, kjekken blæh, sier jeg, og ruller ned ruta, ikke følg etter meg!

og ruller opp

jeg sier:

se hvordan han springer etter taxien, oslo er en farlig by, er det ikke





mens du sakker akterut,

og vi rundet et hjørne, krysser ei gate, over Akerselva, opp Trondheimsveien mens regnet pøser ned, hunder med hengende pels og ører som soper i asfalten sleper seg bortover gata bak jenter på stiletthæler, og jeg innser at jeg har glemt den antikke vintage-frakken, jeg er uten antikk frakk, jeg er nesten naken, i kjole og strømpebukse med hull på leggen og hælen og kneet, og jeg skjønner at det finnes jenter der ute med lavere taxiregning og færre pils i skapet, kanskje en av dem hadde passet for deg, en av de med perleøredobber





fuck it, løpet er kjørt

så jeg tørker en tåre og er

barsk

babe



bytur





ansiktet til sjåføren

lyser

opp





han sier: konen min er på ferie og når konen er på ferie kan jeg pule andre,

om jeg synest det er greit?

jeg synes det er helt greit, sier jeg, å pule alle slags koner dag og natt hele året

du liker å bli pult, spør han og kikker på meg i speilet





så jeg drar mastercard





Kunnskapsmedarbeiderne er mer «egoistiske» og selvopptatte enn det norsk arbeidsliv er vant til.





og tenker på alle de gamle damenes utro menn som ligger med andre gamle dames utro menn og koner og barn og barnebarn på Frogner, og som sikkert har kjempekjedelig knusktørr sex og at det er ikke noe for meg å ha kjæreste, ikke noe for meg å ha kjæreste, sier jeg

vil du bli med meg hjem? spør taxisjåføren og jeg smeller døra så det braker i Fords lakka skjermer, sjåføren hytter mot meg, truer med politiet men jeg har allerede forlatt han med en langfinger in your face, riper nøklene over panseret, jævla svin, roper jeg, fordømrade stygge jævel – hva faen er det du tror om deg selv – at du har sjans, hva ?





Dagens kunnskapsarbeidere setter seg selv i sentrum. De forventer at arbeidet tilrettelegges for dem, at sjefen har både karisma og peiling. At lønnen er god tar de som en selvfølge.





jeg springer over gata, hopper over søledammer, vifter med veska og krysser på rødt, jogger nedover fortauet så søla skvetter på strømpebuksa, runder hjørnet, plasker ut i en dam i småsko og skjørt og bluse og

der står du -

jeg kom før deg hjem, sier du

hva er det du springer etter, hvorfor stakk du av, jeg ville bare snakke med deg, sier du

springer og springer, sier jeg ikke, det er du som springer etter meg, sier jeg, du springer etter meg hele jævla tida, hvem faen tror du at du er som kan henge med meg døgnet rundt til alle tider !!





jeg er kjæresten din, sier du





Kunnskapsmedarbeidere gir svært mye av sin tid og oppmerksomhet til arbeidsgiverene så lenge de er ansatt. Kunnskapsmedarbeiderne setter store krav til seg selv, sine ledere og bedriften.





jeg sier la meg være i fred – la meg gå, la meg gå hjem alene,

og du lar meg gå helt til døra før du tar i porten og holder den åpen og sier at du skal være med inn i kåken,

inn i kåken, sier du, vi går inn i kåken, har du ikke ei flaske vin

så jeg setter meg på en krakk i portrommet og sier gå, jeg vil ha en kveld for meg selv, jeg orker ikke prate med deg i dag, kanskje imorgen, vi kan se hva vi gidder, passer ikke idag





gå din vei, sier jeg og sitter våt og kald og tenker at sånn er livet, vått og kaldt og ikke på Frogner så vi står på hver vår side av portrommet og stirrer mens folk kommer og folk går, bikkjer trasker og bæres i vesker, folk leier på sykler og trakker og kliner og vralter i frakker, stilongs, tanga og bikini





her er så kaldt,





så du tar nøklene opp av lommen min og går opp trappene og låser deg inn og setter på ovnen og spretter ei flaske vin mens jeg ligger på sofaen og ser i taket og du tar eg meg skoa, sokkene, strømpebuksa, kjolen og skrur ovnen på full guffe,

kom inn, roper du fra etasjen over men jeg er alt inne, så jeg våkner

jeg lager pizza! sier du

fy faen du er fin,

sier du, og jeg vet at du mener det





og du har makten, du har makten og jeg liker det

ikke

helt





det er slutt? sier jeg

jeg vet ikke, sier du

og det er greit, sier jeg

jeg

er tøff

babe



sofaen

det er det ikke, sier du





En annen myte som undersøkelsen avkrefter, er at kunnskapsmedarbeideren vil jobbe i fred. Anerkjennelse er svært viktig.





vi sitter i mørket og drikker rødvin





Og lederens autoritet må være forankret i personlige egenskaper som faglig kompetanse, erfaring eller karisma, ikke i stillingstittel og tradisjon.





ålreit, sier jeg, la oss være venner

nei, det går ikke, sier du

men hva skal vi gjøre da, spør jeg

vet ikke,

funker vi som kjærester ?

vil jo gjerne det da,

vet ikke

jo, du vet

tror du?

det tror jeg





enten det er du eller kjæresten som gjør det slutt; overgangen til singellivet kan være vanskelig. plutselig står du hundre prosent på egne ben og tryggheten du har vært vant til så lenge, forsvinner.





jeg kommer til å savne deg

jeg kommer til å lengte etter deg dag og natt

så kroppen vrenger seg

og hodet truer med å gjøre meg gal

jeg kommer til å ligge våken

hver natt

famle etter deg i mørket

hvor er du nå, vil jeg spørre, til jeg dør

vil jeg google deg,

lese bloggen din

sjekke telefonkatalogen: hvor bor du nå?

vil du ?

ja det vil jeg





hvorfor funker det ikke da ?

vet ikke





tenk over alt du har muligheten til å gjøre nå som du er singel. du kan reise når du måtte ønske uten å ta hensyn eller diskutere det med kjæresten din.



har du lyst til å bli med ut på tur, tror du ?

det tror jeg

hvor vil du dra da ?

dit solen aldri går ned

mener du nord- Norge?





du kan se tv hele dagen uten at noen kaller deg lat, du kan rote så mye du vil, spise det du vil. tenk gjennom om det er ting du savnet da du var i et forhold, og bruk tid på å nyte at du nå endelig kan få det gjort!





hehe, japp, tror du ikke jeg kan bære en sekk eller?





musikk





fytti helvete for en råtten låt,

jeg liker den, jeg

skjønner ikke hvordan dette skal funke, ass

sender du vinflasken

jepp,

hva tenker du på ?

deg,

jeg tenker på deg hele tiden




romantisk kjærlighet har en drivkraft, og er like sterk som tørste og sult. mennesker lever for kjærlighet, dreper for kjærlighet, dør for kjærlighet,



Fra min diktsamling XXX, Flamme forlag 2010. Se høyre bloggmarg for å laste ned hele.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys