7. feb. 2012

Den groteske virkeligheten i norsk kyllingproduksjon


Ved inspeksjonar hos kyllingslakterier i Norge i 2011 avdekka Mattilsynet følgande: 4 av 5 slakteri bryt regelverket.

Ved 1 virksomhet ble det i forbindelse med tilsynet under revisjonen observert flere avvik i forbindelse med tipping av konteiner med levende slaktekylling. Det ble observert at slaktekylling falt ned på gulvet under tippinga, en slaktekylling ble hengende fast etter en fot, og en takplate falt ned på slaktekyllinger som allerede var tippet ut av konteineren. Alle disse observasjonene var knyttet til tipping av en og samme konteiner.

2 av virksomhetene benytter strømførende vannbad til bedøving av slaktekylling. Ved 1 av disse virksomhetene ble det opplyst under tilsynet at slaktekylling med beinbrudd rutinemessig ble hengt opp på slaktelinja. Dette er ikkje lov.

Dyr som ikke føres til avlivingsstedet umiddelbart etter ankomst til slakteriet, skal ha tilgang på drikkevann. Dersom summen av transporttid og oppstallingstid på slakteriet overstiger 18 timer, skal dyra fóres. Med tilgang på drikkevann menes en reell tilgang, noe som innebærer blant annet egnede drikkeanretninger for den aktuelle dyrearten. 
 
Ingen av virksomhetene hadde egnede løsninger for å gi slaktekyllingene vann eller fôr.

I et tilfelle ble det observert en slaktekylling som hang fast etter vingen. Vingen var blitt klemt mellom lokket og veggen i transportkassen. Vingen hadde sannsynligvis kommet i klem ved lukking av lokket før transporten, og den har derfor hatt unødig stress og lidelse gjennom hele transporten. Dette medførte varsel om vedtak om å gjennomføre tiltak som forhindrer at slaktekyllinger kommer til skade eller blir påført vesentlige lidelser under transport til slakteriet. I to virksomheter var konteinerne som ble brukt i en slik forfatning at de lett kunne skade kyllingene. Konteinerne hadde metallspiler som stakk ut, hull i hjørner og luker som ikke fungerte riktig. Virksomhetene fikk varsel om vedtak om å påse at alle konteinerne de brukte var i forsvarlig stand. 
 
Tre virksomheter brukte konteinere som ikke hadde tørket etter vask og desinfeksjon. Ved ugunstige/kalde værforhold er dette en ekstra belastning for dyrene. Islagte kasser under transport i minusgrader.

En virksomhet hadde også ansvaret for plukking av slaktekyllingene. Det ble oppgitt at disse ble
båret etter en fot, noe som er i strid med regelverket. Det ble gitt varsel om vedtak om å endre plukkemetode


For å redusere transportdødelighet under lange transporter om vinteren, hadde en virksomhet i sin avviksbehandling satt en nedre grense på -8 grader Celsius. Likevel opplyste sjåfører og ansvarlig for transportfirmaet, at det ikke var satt noen temperaturgrenser


Mange av avvikene går imidlertid på helt grunnleggende krav i dyrevelferdsloven og resultatene viser tydelig at dyrevelferden i slaktekyllingbesetningene må bli bedre.

Heller ikkje hos kyllingprodusentane er tilstanden god:

Når det gjelder strøkvalitet, går avvikene på hardt, fuktig og klinete strø, noe som medfører at dyra får sviskader på beina og i alvorlige tilfeller sviskader på brystet. Mer enn 1/3 av besetningene (53) hadde avvik på dette punktet. Fast strø med skorpe hindrer også dyra å kunne utføre strøbading, noe som er en viktig del av dyras naturlige atferd.

Mangler ved kravene til lysprogram var det kravpunktet som hadde flest avvik etter strøkvaliteten (34). Manglene gikk ut på at dyra fikk for korte mørkeperioder til hvile.

I forbindelse med prosjektet ble det avdekket brudd både på temperaturkrav og luftkvalitet ved måling av for høye konsentrasjoner av karbondioksid men i de fleste tilfeller for høye konsentrasjoner av ammoniakk (21). Ammoniakk er en gass som utvikles fra dyras avføring. Uheldige konsentrasjoner av gasser er skadelig for dyra, ved at den skader cellene. Vitenskapelige studier viser at når fjørfe får mulighet til å velge, foretrekker de å være i et miljø med så lavt ammoniakknivå som mulig, Høye konsentrasjoner av ammoniakk er vist å gi redusert tilvekst og økt fôrforbruk. Inneklima de første tre leveukene har også stor betydning for utviklingen av sjukdommen ascites (sirkulasjonssvikt).

Det ble avdekket brudd på kravene til både fri tilgang på fôr og mange nok spiseplasser, slik at alle dyra kan spise samtidig ved begrenset fôrtilgang (12). Det ble også avdekket brudd på vanntilgang. Dette gikk på tilgjengelige drikkeplasser og fri tilgang på vann (vannet var stengt av en periode). Fjørfe skal ha fri tilgang på vann av god kvalitet. Dårlig vannkvalitet gir dårlig dyrevelferd og produksjon, og risiko for sjukdom.


Det ble avdekket flere brudd på rutiner for uttak av og håndtering av sjuke og skadde dyr (12). Det var på dette punktet ble det fattet flest vedtak uten forhåndsvarsel (3 besetninger). Dyrevelferdsloven krever at den som holder husdyr, skal sørge for å ha nok kunnskap og kompetanse til å behandle dyra godt, slik at de beskyttes mot unødig lidelse. Dyreeier har ansvar for dyras velferd, og det er avgjørende for dyrevelferden av sjuke og skadde dyr oppdages ved det daglige tilsynet og gis forsvarlig behandling, herunder å avlives når det er nødvendig. Det å se sjuke og skadde dyr og gi dem rett behandling, er en vesentlig del av kompetansekravet i slaktekyllingproduksjonen, og det er en viktig oppgave i de daglige tilsynene av dyra. Dette er også grunnen til at dyra skal ha minimum to daglige fysiske tilsyn, et punkt hvor det i løpet av prosjektperioden også ble avdekket flere brudd (10).

6. feb. 2012

Farlege dyresjukdommar har dramatiske følger.


Med døden på jobb

Trykt i Vårt Land som lesarbrev 5.februar 2012.

Eg havna som veterinær i høst oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Dyr begynte å dø. Det vart slått krisealarm.

Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom dei stinkande kadavera for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit. Auger og tarm var hakka ut av ravnar, det rann blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan vere livsfarleg. På verdsbasis drep miltbrann eit ukjent antal menneske kvart år.

I følge FN er 75 prosent av virus, bakterier, sopp som har dukka opp siste tiåret, sjukdomar som smittar mellom menneske og dyr. På verdsbasis drep desse eit ukjent antal millionar menneske kvart år. I landbruksmeldinga er det peikt på som viktig å styrke samarbeidet mellom veterinærar og humant helsepersonell. For å sikre human helse blir samarbeidet mellom dyrlegar og legar stadig viktigare.
Miltbrann, eller Bacillus Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Miltbrann er ein av zoonosene som av WHO (verdens helseorganisasjon) omtaler som neglisjert, i skuggen av fugleinfluensa og svineinfluensa.

Under ein sermoni i Roma i juni 2011 erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda. Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga av dampmaskina førte til at ein kunne sende levende kveg over store avstander med jernbane og skip. Konsekvensene var katastrofale, og fra 1857 til 1866 blei Europa nesten ribba for storfe. Gjennom heile historia har kvegpesten ført med seg død og fordervelse.
Kvegpest (cattle plague) er ein dyresjukdom. Den rammar ikkje menneske. Men dør dyr, dør folk og i store delar av verda er dette framleis virkeligheten.

For å bekjempe sjukdommane krevs samarbeid mellom humanmedisin og veterinærar. Vi snakkar om one health, også omtalt som medisin for det 21.århundre. One health ei tilnærming som inkluderer både humanmedisinske og veterinærmedisinske aspekt, gjerne også antropologiske då endra matvanar, levesett og landbruksstruktur fører til endra smittevegar og utsette grupper.
På lista over oversette zoonosene finn ein også tuberkulose hos ku. Tuberkulose er eit omfattande problem blant storfe i Storbritannia, og i 2009 kosta kampen mot sjukdomen britiske skattebetalarar 87 millionar pund. På verdsbasis finst det idag inga oversikt over kor mange som vert smitta av kyr med tuberkolose, eller «Mycobacterium Bovis», som bakterien heiter.

Det er sjeldan ein ser utbrot som miltbrannsutbrotet i Sverige i 2011 på nært hald. Å bekjempe ein slik sjukdom i felt krev ei rekke tid- og kostnadskrevande sikringstiltak. Desse tiltaka er i stor grad usynlege for allmennheita. Det same er andre omfattande tiltak som vert igangsett for å utelate blant anna mistanke om Blåtunge, Munn og klauvsjuke. Mange ville blitt overraska om dei visste kor store ressursar som kvar dag vert brukt for å spare samfunnet for dei kostnadene utbrot ville ha medført, og i front står ofte veterinærar. Æra for kvegpestens fall tilhøyrer stordyrveterinærar som bekjempa sjukdomen i felt, ofte i krigsherja områder.

Utryddinga av kvegpest er ein milepæle. Ei lang rekke sjukdomar gjenstår å få bukt med. Dør dyr, dør folk. Problemet er aukande, ikkje på veg bort. Difor er det viktig one health, blir vektlagt i landbruksmeldinga.

Anne Viken, veterinær

3. feb. 2012

#FaktaSjekkMat - faktafeil blir servert forbrukarane frå Tine, melk.no og Matprat.no om økomelk og egg


Sommaren 2010 køyrde Tine ein reklamekampanje der dei påstod at alle norske kyr går ute. Dette var, til og med ifølge Tines eigne tal, ein faktafeil. Tretti prosent av alle norske kyr i lausdrift, er aldri utanfor fjøsets fire veggar. Les om saken her.

Her om dagen fekk eg tips om ein ny link hos Tine. Tittelen var «Økologisk melkeproduksjon». Teksten går slik: «Derfor er regelverket for oppstalling av økologiske melkekyr strengere enn ved vanlig drift. Det betyr blant annet krav om:»

«Daglig lufting av kuene.» Dette er ein faktafeil.

Fakta: Det er ikkje krav om dagleg lufting av økokyr. Det er krav om lufting to gonger i veka, og dette er kun for økokyr i båsfjøs. Det finst ingen krav om lufting av økokyr i lausdrift.

«Større arealkravkrav til dyra både innom og utom hus.» Dette er ein faktafeil.

Fakta: Det stilles ikkje større krav til areal for økokyr, verken inne, eller ute, samanlikna med konvensjonelle kyr.

«Strengere krav ved bruk av medisinsk behandling av dyra». Dette er ein faktafeil.

Fakta: Ingen skilnad i krav til medisinsk behandling utover at økobønder har ei unødvendig dobbel tilbakehaldelsestid på produkta som ikkje kan begrunnast verken medisinsk eller fagleg. Argumentet er at ein må ha «reglar som skil øko frå konvensjonell».

Sjekk reglane sjølv hos Debio.

Kva er det Tine driver med i grunn?


Å drive denne typen feilinformasjon på forbrukarretta nettsider, slår beina under forbrukaren sitt beslutningsgrunnlag. Skal dei kjøpe øko eller skal dei velge konvensjonelt? Det er ikkje lett for ein vanleg forbrukar utan detaljkunnskap om regelverket å sjå gjennom Tines faktaslurv. For er det slurv, eller er det bevisst feilinformasjon?

Sjølv om det ettertrykkeleg, hausten 2010, vart påvist faktafeil i Tines reklame der dei påstod at alle kyr går på beite, heldt dei på sitt og forsvarte kampanjen. Stikk i strid med eigne tal, heldt dei fast på at alle norske kyr går ute. Kva skal då forbrukar tru? Og kan dei stole på merkevara?

Men det stansar ikkje her. Eksempla er mange. Det er ikkje berre Tine som forvirrar forbrukarane.

Også melk.no driv med desinformasjon. Dei skriv at økologiske husdyr har tilgang til utegang heile året. "Dyrene har tilgang til utegange hele året". Dette er ein bløff.  Link til nettsida. 

Økokyr som står i lausdrift har ingen krav på utegang i vinterhalvåret, og økokyr på bås har krav på lufting to gonger i veka.

Sjekk reglane sjølv hos Debio.

Eg skal ta med eit frå Matprat.no sine nettsider.

Under tittelen «Egg: Tall og fakta» står det at høner lever i 70 veker. Deretter blir dei slakta og solgt som høns.



Fakta: Kun ein mindre andel av norske verpehøner blir slakta og solgt som høns. Resten blir gassa og brent. «Ved avliving av et større antall dyr benyttes gassing med blåsyre eller CO2
«Døde og avlivede dyr er definert som animalsk høyrisikoavfall i det offentlige regelverket. Høyrisikoavfall skal ifølge dette regelverket behandles i godkjente steriliserings- eller forbrenningsanlegg.» Kilde: Fagsenteret for fjørfe.

I Norge er det ca. 3,8 millioner høner som produserer 6 000 tonn egg, noe som dekker vårt nasjonale behov. (Kilde Animalia, Kjøttets tilstand 2011) I tillegg ville hønenen leve langt lenger enn 70 veker om dei fekk leve naturleg.

Men blåsyre og CO2 er kanskje ikkje noko ein skriv om, om ein vil selge egg. Men kvifor ikkje? Det er slik virkeligheten er.

Sjekk antal høner vi har i Norge, mot antal høner slakta her hos Animalia.

Men det stansar ikkje her: vidare skriv Tine: «Økologisk husdyrhold er basert på regler som skal sikre at alle dyr har mulighet til bevegelse med vekt på dyra sin naturlige adferd.»

Fakta: Når EU sette krav om lausdrift for økologiske kyr fra 2011, sette Norge seg seg på bakbeina. 1. februar 2008 fastslo Landbruks- og matdepartementet at lausdriftskravet ikkje gjelder for besetninger under 35 melkekyr i økologisk mjølkeproduksjon. Lausdriftskravet gjeld derimot for alle kyr i konvensjonell drift. Dette betyr at økokyr har mindre mulighet til bevegelse og utøving av naturleg adferd, enn konvensjonelle. Ein kan halde økokyr på bås, medan dette ikkje lenger blir lov for konvensjonelle frå 2024.

Sjekk ut regelverket sjølv.

Grunnpillaren i merkevarebygging er at fortellinga skal vere sann.

Spørsmål: korleis skal forbrukarane kunne orientere seg om kva mat dei skal kjøpe når mat og landbruksprodukt er markedsført med faktafeil? Ikkje alle bryr seg, men mange har eit bevisst forhold til kva dei vel i butikken. Når dei støter på denne typen desinformasjon, blir det ikke lett å vite kva ein skal velge. Forbrukermakta blir underslått. Kunnskap er som kjent makt, på same måte som kunnskapsløyse er eit maktmiddel.

2. feb. 2012

Skal eg dumpe nynorsk som skiftspråk, Kristin Halvorsen?

   Er det dette Kristin Halvorsen ønsker seg, eller er det berre ein utilsikta praktisk konsekvens av hennar utspel om å tone ned fokus på sidemål i skulen?

Lat oss ta det openbare først. Eg som nynorskbrukar er ikkje interessert i å publisere på eit språk folk ikkje beherskar. Eg er ikkje interessert i å nytte eit språk folk ikkje treng lære seg.
    For meg er ikkje språket eit mål i seg sjølv. Det er eit middel for kommunikasjon. Skal ein formidle må ein ha eit språk som fungerer.

Om no fokuset på nynorsk skal tonast ned i skulen, må ein tenke seg godt om. Skal ein gi ut bøker på nynorsk, på eit språk som er nedprioritert, for dei spesielt interesserte og som folk ikkje vil/ treng bruke tid på å lære seg?
    Er dette interessant for meg å bruke eit slikt språk i det lange løp?

Kvifor er det slik at ein forlagsredaktør eg prata med, anbefalte meg bokmål? Desse anbefalingane vil nok neppe bli sjeldnare om nynorskkompetansen i skulen skal svekkast. Senka kompetanse vil i sin tur føre til senka bruk.
    Er det dette Halvorsen ønsker seg, eller ser ho berre ikkje konsekvensane av eigne forslag? Konsekvensane av nedprioritering av nynorsk i skulen, vil gjere språket også mindre attraktivt å nytte for oss som har nynorsk som hovedmål. Glømte ho å tenke på det, eller?

Trur Halvorsen virkelig, at vi som nynorskbrukarar skal stille opp og halde fram å kommunisere på nynorsk, om dette språket ikkje lenger er noko ein prioriterer? Skal vi vere kulturhistorias vaktarar og idealistar? Nei, dei fleste av oss er ikkje språkidealistar. Vi er kvardagsbrukarar. Språk er ikkje eit mål, men eit middel.

Innhaldet i det eg skriv er det same om eg skriv nynorsk eller bokmål. Så fortell meg, Kristin Halvorsen, er middelet levedyktig eller tenker du ta det vekk?
    Eg skriv og eg treng eit redskap, eit språk som er i bruk, også i framtida. Vil eg ha det, Kristin Halvorsen? Innbiller du deg virkelig at nynorsk vil vere interessant som kommunikasjonsmiddel om folk flest ikkje innehar kompetanse på språket?

Men det er ikkje berre Halvorsen som er eit problem for nynorsken.

Lat oss kikke på litt mytene.
    Nynorsk som eit kunstspråk.
    Å snakke om nynorsk som eit kunstspråk aukar avstanden til språket, og gjer det desto vanskelegare å forstå kvifor ein skal lære seg eit språk som vert sett på som eit kunstspråk, altså eit språk for spesielt interesserte. Det er ikkje eit kunstspråk, eller myten om eit kunstspråk den jevne språkbrukar forheld seg til. Dei forheld seg til å svare på epostar, skrive dokument eller sms.

Nynorsk skal vere eit bruksspråk. Skal nynorsk forbli eit bruksspråk, må ein lære det, men etterkvart begynner nynorsk å bli så vrangt at det vanskeleg let seg gjere å lære for ein vanleg språkbrukar. Det let seg iallefall ikkje bruke så lett.

Ordlista som eit problem.

Mange av mine venner frå Sunnfjord har gått over til bokmål. Kvifor? Fordi dei ikkje beherskar nynorsk. Dei aner ikkje kva ord som er lov og kva ord som ikkje er lov. Dei kan ikkje bøye verb, ikkje substantiv, det er vanskeleg å vite korleis ein skal skrive for å vere konsekvent, og dette er ikkje fordi dei er dumme eller ignorante.
    Den jevne språkbrukar sit ikkje bøyd over ordlista, og å nytte ordlista er dessutan lite hensiktsmessig. Som Klaus Myrvoll påpeiker i kronikken «2012-nynorsken vert ikkje lettare», er kaoset totalt.
    Som ein kamerat seier det: «Eg skriv nynorsk på sms privat, men bokmål når eg sender ut epostar til kollegaer. I ei mediebedrift er det faktisk ganske pinleg å sende ut ein mail full av skrivefeil. Difor vel eg bokmål.»

Eg kjenner journalistar som skriv nynorsk når dei har god tid og bokmål når dei har dårleg tid. Kvifor? Fordi det er ikkje lett å vite kva ord som er lov og kva ord som ikkje er lov.
    Etterkvart må ein kanskje vurdere å skrive bokmål fordi folk ikkje forstår kva som står der ellers.

Til jul fekk eg bibelen på nynors. Då eg slo opp, var den skrive med a-ending på verb. A-ending på verb? Kva er det slags «moderne språkdrakt»? Fjernt lig det frå dei fleste nynorskbrukarar, og iallefall fjernt er det frå ein bokmålsbrukar.

Eg skriv nynorsk, og eg vel dei orda eg føler passar meg. Om dei er lov eller ikkje, i ein korrekt nynorskmal, tek eg ikkje hensyn til. Skulle eg tatt hensyn til dette, betyr det timar med oppslag i ordbøker. Tid eg ikkje har.

Men desse praktiske problema blir ikkje lytta til. Her skal vi prakkast på nynorsk i alle slags former og variantar, til ein i jungelen av tiltak for å forbetre nynorsken, endar opp med å gjere den ubrukeleg som anna enn, ja nettopp, kunstspråk for den spesielt interesserte.

Dei som forvaltar nynorsken, er så langt frå nynorskbrukarane at det er skremmande. Saman med Kristin Halvorsen er dei ein trussel mot språket. Intet mindre. Antageleg meir.