Eg har gitt meg i kast med Ari Behn. Etter å for mange år sidan ha lese Bakgård og syntes den var alright, samma med Trist som faen, var det tid for å prøve seg på sist utgitte. Behn har ein fortellerstil som er ganske spesiell. I starten tar ein seg i å tenke at "dette er vel sært". Veldig sært. Men så, etterkvart, når biter av storien porsjoneres ut, og ein får stadig større innsikt i hovedpersonen: den kjønnsopererte prinsessa av Freiburg, hetrofilt gift med prins Franz som tidlegare var kjæreste med Tysklands desiderte kjendisblogger, ein skinhead frå Berlin, så lar ein seg litt fascinere av at Behn gir ut ei så speisa bok i lille kongerike Norge. For dette er ikkje heilt dagleg kost, meg bekjent. Undertittelen er: «Sladder, forskyvninger og andre overdrivelser om en prinsesse og hennes samtid - en satirisk skisse». Vanlegvis er eg superskeptisk til ny litteratur av folk på min alder eller yngre eldre. Monsterskeptisk. Og dønn konservativ, antageleg. Liker best histo