Selv om kjønnsdebatten går, betyr det ikke at feminismen oppleves som relevant. På et mørkt loft i Den norske bokbyen i Fjærland kom jeg i sommer over store mengder av det feministiske tidsskriftet Sirene fra 1970- og tidlig 1980-tall. Jeg kjøpte alle, og etterhvert ble jeg sittende å lese side opp og side ned. Det var noe befriende med Sirene- utgavene, noe liketil og upretensiøst. Jeg var hensatt i en verden av praktiske problemstillinger, av mange sider med engasjerte, ofte anonyme leserbrev signert "Kvinne, 40 år", eller "Tove", flere sider med dikt og ingresser av typen "Mor til 12 synger ut om kvinnen i politikken, ekteskapet og på arbeidsplassen" (Sirene 2-1973). Det var kanskje uprofesjonelt og spekket med mange brudd på det vi i dag vil kalle for godt stoff, men uansett. Jeg fikk innblikk i menneskene bak byline og et bilde av leserne. Bladet et levende produkt, og dermed også en relevant arena. Sirene ble lagt ned i 1983, i dag har vi det feminis

Ikveld kl 19.00 på U1, SV-fakultetet på Blindern. AnneViken, Cathrine Holst, Øystein Gullvåg Holter live on stage med innledninger. Politikk, makt nettverk! Feminist?? Feminisme i politikk, i akademia, i media. Over til noko anna, men kanskje noko av det same. Det er ikkje den som fyller symbola med politikk er ikkje dei same som treng frigjering. (Ja, vi snakker hijab-debatt), og eg les Gruvekanari-bloggen, den har eit bra innlegg: er det kvinnefrigjering å fortelle ei kvinne at ho gjer feil valg på feil premisser? Eg siterer: "En kan diskutere seg fram til hva som er symbolets (denne gangen hijabens) politikk, komme til et svar, og ut fra det konkludere at kvinner som velger [hijab] gjør det fordi de er kontrollert på et nivå utenfor det som oppleves som valg. De vet ikke bedre. Men jeg trodde at kvinnefrigjøring skulle være et frigjørende prosjekt? Er det bedre at en generell offentlighet mener at det du føler som riktig, er feil, enn at menn sier at du ikke forstår at vi bare