Selv om kjønnsdebatten går, betyr det ikke at feminismen oppleves som relevant.
På et mørkt loft i Den norske bokbyen i Fjærland kom jeg i sommer over store mengder av det feministiske tidsskriftet Sirene fra 1970- og tidlig 1980-tall. Jeg kjøpte alle, og etterhvert ble jeg sittende å lese side opp og side ned. Det var noe befriende med Sirene- utgavene, noe liketil og upretensiøst.
Jeg var hensatt i en verden av praktiske problemstillinger, av mange sider med engasjerte, ofte anonyme leserbrev signert "Kvinne, 40 år", eller "Tove", flere sider med dikt og ingresser av typen "Mor til 12 synger ut om kvinnen i politikken, ekteskapet og på arbeidsplassen" (Sirene 2-1973). Det var kanskje uprofesjonelt og spekket med mange brudd på det vi i dag vil kalle for godt stoff, men uansett. Jeg fikk innblikk i menneskene bak byline og et bilde av leserne. Bladet et levende produkt, og dermed også en relevant arena.
Sirene ble lagt ned i 1983, i dag har vi det feministiske tidsskriftet Fett, og det er uten tvil to ganske forskjellige publikasjoner. Det blir dermed kanskje for enkelt å si at det har skjedd en bevegelse fra Sirene som et allment, feministisk tidsskrift med et mer "praktisk" fokus, til dagens Fett som mer og mer nærmer seg akademia og et perspektiv stadig færre kan assosiere seg med, men det er ikke langt fra sannheten. Fetts form og innhold viser at feminismen har blitt et akademisk elitefenomen. Selv om kjønnsdebatten går, betyr det ikke at feminismen oppleves som relevant.
Hjernefyll
Der Sirene fenget med sin genuinitet, fenger Fett med artikler av kanskje høyere kvalitet, men der Sirene traff bredt, treffer Fett smalt. Der Sirene engasjerte og nådde et opplag på 25 000 på 1970-tallet, er Fett hjernepåfyll for de få, og subjektive meninger erstattes av objektivitet. Og fra å være rampete, på randen til kitsj i designen, og tilgjengelig for de fleste ved utgivelsstart i 2004, har Fett beveget seg mot å bli et stadig mer profesjonalisert tidsskrift. Det rampete er borte. Fett har blitt ordentlig, som en tenåring som vokser opp.
6.desember leste jeg saken "Mager systemkritikk" i Klassekampen der forsker Synnøve Lindtner sier Fett er et urbant middelklassefenomen med mindre grasrotkontakt enn Sirene. Hun satte ord på mye av det jeg selv har tenkt.
Real makeover
Etter nyttår tok Charlotte Myrbråten over som ny redaktør i Fett. Hun sier til Klassekampen før jul at hun vil lage et utadvendt magasin. Skal dette lykkes, må Fett bli en breiere og mindre korrekt arena. Når den påtroppende redaktøren sier at målet er at alle skal ha hørt om Fett, sier det seg selv at det må en real makeover til.
Det Fett kan lære av Sirene, er å slakke på den seriøse strikken og bli en levende publikasjon som tørr å utfordre sin egen stand og har mot til å trampe i klaveret heller enn å sikre seg i alle ender og bauger med forsiktig selvpisking slik en gjør idag. Feminismen må på en eller annen måte folkeliggjøres, men skal en bli levende, trenger den et aktivt publikum. Spørsmålet en kan stille seg, er om det i det hele tatt finnes et publikum for et feministisk tidsskrift utenfor den kulturelle eliten i dag. Og like viktig: kan det skapes? Og av hvem?
(Innlegget er aktuelt ifb med paneldebatt på Fagkritisk dag der eg sat i panelet).
Dette innlegget er sitert på sonitus - det beste fra norske blogger.
sonitus.org
På et mørkt loft i Den norske bokbyen i Fjærland kom jeg i sommer over store mengder av det feministiske tidsskriftet Sirene fra 1970- og tidlig 1980-tall. Jeg kjøpte alle, og etterhvert ble jeg sittende å lese side opp og side ned. Det var noe befriende med Sirene- utgavene, noe liketil og upretensiøst.
Jeg var hensatt i en verden av praktiske problemstillinger, av mange sider med engasjerte, ofte anonyme leserbrev signert "Kvinne, 40 år", eller "Tove", flere sider med dikt og ingresser av typen "Mor til 12 synger ut om kvinnen i politikken, ekteskapet og på arbeidsplassen" (Sirene 2-1973). Det var kanskje uprofesjonelt og spekket med mange brudd på det vi i dag vil kalle for godt stoff, men uansett. Jeg fikk innblikk i menneskene bak byline og et bilde av leserne. Bladet et levende produkt, og dermed også en relevant arena.
Sirene ble lagt ned i 1983, i dag har vi det feministiske tidsskriftet Fett, og det er uten tvil to ganske forskjellige publikasjoner. Det blir dermed kanskje for enkelt å si at det har skjedd en bevegelse fra Sirene som et allment, feministisk tidsskrift med et mer "praktisk" fokus, til dagens Fett som mer og mer nærmer seg akademia og et perspektiv stadig færre kan assosiere seg med, men det er ikke langt fra sannheten. Fetts form og innhold viser at feminismen har blitt et akademisk elitefenomen. Selv om kjønnsdebatten går, betyr det ikke at feminismen oppleves som relevant.
Hjernefyll
Der Sirene fenget med sin genuinitet, fenger Fett med artikler av kanskje høyere kvalitet, men der Sirene traff bredt, treffer Fett smalt. Der Sirene engasjerte og nådde et opplag på 25 000 på 1970-tallet, er Fett hjernepåfyll for de få, og subjektive meninger erstattes av objektivitet. Og fra å være rampete, på randen til kitsj i designen, og tilgjengelig for de fleste ved utgivelsstart i 2004, har Fett beveget seg mot å bli et stadig mer profesjonalisert tidsskrift. Det rampete er borte. Fett har blitt ordentlig, som en tenåring som vokser opp.
6.desember leste jeg saken "Mager systemkritikk" i Klassekampen der forsker Synnøve Lindtner sier Fett er et urbant middelklassefenomen med mindre grasrotkontakt enn Sirene. Hun satte ord på mye av det jeg selv har tenkt.
Real makeover
Etter nyttår tok Charlotte Myrbråten over som ny redaktør i Fett. Hun sier til Klassekampen før jul at hun vil lage et utadvendt magasin. Skal dette lykkes, må Fett bli en breiere og mindre korrekt arena. Når den påtroppende redaktøren sier at målet er at alle skal ha hørt om Fett, sier det seg selv at det må en real makeover til.
Det Fett kan lære av Sirene, er å slakke på den seriøse strikken og bli en levende publikasjon som tørr å utfordre sin egen stand og har mot til å trampe i klaveret heller enn å sikre seg i alle ender og bauger med forsiktig selvpisking slik en gjør idag. Feminismen må på en eller annen måte folkeliggjøres, men skal en bli levende, trenger den et aktivt publikum. Spørsmålet en kan stille seg, er om det i det hele tatt finnes et publikum for et feministisk tidsskrift utenfor den kulturelle eliten i dag. Og like viktig: kan det skapes? Og av hvem?
(Innlegget er aktuelt ifb med paneldebatt på Fagkritisk dag der eg sat i panelet).
Dette innlegget er sitert på sonitus - det beste fra norske blogger.
sonitus.org