Gå til hovedinnhold

Ja til eliteskuler og -klasser

Erik Solheim skulka skulen, den slasken. Eg forstår han godt. Så lågt nivå som ein måtte forhalde seg til både når det gjaldt lærarar og undervisning gjennom barne-, ungdoms og vidaregåande skule, var det ikkje særleg hensikt å møte opp i timane.

Du møtte opp for å høyre på ein eller anna lærar som stod og lirte av seg eit eller anna du kunne frå før. Det var ikkje særleg givande. Pensum var enkelt, undervisninga kjedeleg og det gjekk sakte framover. Alle skal med.

På ungdomsskulen hadde vi ein lærar i tysk som ikkje hadde kontroll på klassen. Tida vart nytta til å lytte til ein gut i klassen som ikkje makta sitte stille. Ho snakte med han heile timen. Vi sat der som nek og lytta. Vekkasta tid. Alle skal med.

Kva med flinke elevar? Ingen tenker på oss. Eg fekk lite utfordringar på skulen, ein såkalla flink elev. Eg kjeda meg frykteleg på skulen. Først når ein kom seg ut av vidaregåande og over på høgare utdanning fekk ein noko å bryne seg på, ein møtte andre flinke elevar. Om ein hadde fått gått i klasse med desse før, hadde nok skulen vore langt meir interessant. Som ei venninne av meg sa, også flink elev, at då ho var ferdig med vidaregåande i Norge, var ho ikkje kvalifisert for noko eliteuniversitet. Ho fekk seks på eksamenar fordi det var det beste ein kunne få. Ein trengte ikkje anstrenge seg meir enn det, og for å få seks på eksamen krevdes det jo ikkje direkte den heilt vanvittige innsatsen. For å greie seg i dei ulike faga var det nok at ein møtte på prøvene og svarte på spørsmåla som vart stilt. Stil kunne ein berre kline ned og levere inn. Det var kjedeleg. Alle skal med.

Eg slår eit slag for eliteskular, eliteklassar. Gi eit skikkelig utdanningstilbod til flinke elevar, lat dei få bryne seg litt, ikkje lat dei sitte og lytte til ein middelmådig lærar og løyse oppgåver dei kunne ha løyst året før. Mange flinke elevar dett av lasset fordi skulen rett og slett vert så kjedeleg at dei taper motivasjonen. Men det er ikkje dei flinke elevane skulen er lagt opp etter. Den er lagt opp etter gjennomsnittseleven. Og så har ein støtteundervisning til dei svakaste.

Om alle skal med, må ein opprette eliteklassar og eliteskular. Bruk gjerne eit anna begrep. Kall det a-skular eller a-klassar. Lat flinke folk vere flinke, ikkje tving alle inn i den same middelmådige kverna som norsk skule har utvikla seg til å bli. Får eg unger, skal dei på privatskule om det er mogeleg. Den offentlege for - alle- skulen sitt låge nivå bør flinke elevar sparast for. Folk er forskjellige. Skular for flinke elevar skapar ikkje klasseskiller, men det kan skape betre trivsel, læremiljø og flinkare kandidatar. Det skaper vinnarar, ikkje folk som må kjede seg gjennom ni års skulegang og ikkje får det utbyttet som hadde vore mogeleg å fått om norsk skulevesen også var tilpassa flinke elevar.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...