4. jun. 2009

Den grønne revolusjonen førte høytytende husdyrraser til India. Det gikk ikke helt etter planen.

I ANDHRA PRADESH, INDIA: Anne Viken (tekst og foto)

MEDAK DISTRICT: På en åpen gårdsplass i landsbyen Peddagotti Mukkala sitter en samling eldre kvinner. I sauehuset, bak eit gjerde av stokker og pinner, står ein flokk snauklipte sauer av rasen Deccani med hakkete ull og hårløse flekker. De ser skamklipte ut etter norske forhold, men her klippes det med jernsaks og all sammenligning med Norge bør en slutte med fortest mulig.

Dette er India. En kan ikke komme med «vestlige metoder» og tro at det funker på Deccan-platået der tørke tar over etter regntid, og varm dag erstattes av kald natt. Likevel er det det som skjer, og det skjer i regi av India selv.

Sauen spiser for mye

Vi sitter på et møte i landsbyen Narsarpur, en times hasardiøs kjøring nord for Hyderabad og og drikker indisk te med geitemelk. En eldre gjeteren snakker høyt på det lokale språket Telegu og gestikulerer sterk misnøye. Han frykter de nye rasene.
-- Red Nellore-sauer drikker dobbelt så mye som Deccani-sauer. Red Nellore spiser hele dagen, trekker opp grasrøttene så det er ingenting igjen. Tre av dem spiser like mye som seksti Deccani-sauer, sier han.

Han frykter at Deccani-sauene skal bli utvannet av kjøttsauen Red Nellore.
I det internasjonale ullmarkedet har Australia inntatt en ledende posisjon som eksportør av Merino-ull, og Kina og USA er med sine voksende tekstilindustrier de største importørene. På åttendeplass over ullproduserende land, finner vi India.

Fordums tekstilproduksjon ble utkonkurrert under britisk herredømme, og disse lokale Deccani-sauene er nå i ferd med å bli ubrukelige som en følge av billig, importert Merino-ull fra Australia. Ullen er for grov for dagens trender der fin ull er det som etterspørres, og som en følge av ullimport og fallende ullmarked, går bøndene over til kjøttproduserende saueraser som Red Nellore. Deccani-sauene trues av utryddelse. En har også forsøkt seg med å krysse lokale indiske saueraser med den australske Merino-sauen, men dette var ingen suksess.

Utrydder lokale raser

Hyderabad, også omtalt som Cyberabad, i Andhra Pradesh. Hyderabad huser Microsofts største campus utenfor USA. De spyr ut ingeniører og teknologi, men like utenfor døren er virkeligheten en ganske annen. I gatene rusler kuer med blåmalte horn, og kalver står bundet i rundkjøring. India har et utpreget urbant landbruk, og fra kuer i byfjøs, produseres og distribueres melken til folk i nabolaget. Noen melker enda til kuen utenfor døra di hver morgen, men disse kuene er ikke produktive for fremtiden.
-- Vi ønsker å øke andelen høytytende dyr fra dagens 23 prosent til 75 prosent innen 2015, sier Animal Husbandery Minister M. Buddha Prasad til avisen The Hindu.
-- Departementet hans har planlagt en handlingsplan for å oppgradere de lavtytende kuene. Planen skal implementeres over en periode på fem år, og som en del av denne skal det settes opp 5 000 senter for kunstig inseminering av storfe, sier Prasad.
Planen er at lokale dyr skal inseminiseres med høytytende rasedyr i håp om at høyproduktive dyr skal innta landet, og erstatte lokale og lavproduktive, ubrukelige dyr som ikke bidrar til annet enn å produsere for lite, i følge landbruksmyndighetene.
Låne penger til ku
En annen metode myndighetene bruker, er lån. Bøndene kan få lån til å kjøpe seg Holstein eller Jersey-kuer, eventuelt andre høytytende storferaser, men de får ikke lån dersom de ønsker å kjøpe dyr av lokale, såkalt lavtytende dyr.
Flere av lånene til innkjøp gis gjennom mikrofinanslån med renter på rundt 25 prosent. Mange av låntagerne er fattige landsbykvinner fra lave kaster, ingen andre vil gi disse kvinnene lån, og for mange oppstår det en ond sirkel. De må ta opp nye lån for å betale renter og avdrag på de gamle. De synker dypere ned i gjeld.
Kjøper de seg en lavtytende lokal ku, får de heller ikke forsikret dyret.
-- Som del av strategien med å innføre høytytende melkekuer, tilbys bøndene å forsikre dyrene. De skal få utbetalt 50 000 Rs om dyret dør, sier Prasad.

Årlig tar 5 000 farmere livet av seg bare i delstaten Andhra Pradesh, og de siste fem årene har totalt rundt 100 000 farmere tatt livet av seg i India. Mye av årsaken er gjeld. Farmerne klarer ikke betale det de skylder.

Helseproblemer

Dersom hvert enkelt dyr produserer mer, trenger en ikke like mange bønder og bøndene kan selge melk.
En del av løsningen er høytytende raser, men dette er ikke problemfritt all den tid Holstein og Jersey er kuer avlet fram for et intensivt industrialisert landbruk i tråd med vestlige standarder og vestlig klima i USA og Europa.
-- Det største helseproblemet hos dyr er jurbetennelse hos bøffler, sier Dr Jamaluddain.
Han er sjef for veterinærklinikken i Narsarpur, en time nord for Hyderabad. Utenfor rusler bøffler i gatene, griser roter i søpla med kråker på ryggen og en og annen okse krysser veien.
-- Staten har gitt høytytende dyr til fattige mennesker og kasteløse mennesker som bor i byen. Disse dyrene er oftere syke enn de lokale. De melker opp ti til fjorten liter per dag, men fattige mennesker klarer ikke å ta seg av disse dyrene. De klarer ikke skaffe dem nok mat, og de blir syke, sier Jamaluddain.
Erfaringene hans er ikke unike. Høyproduktive sauer og Holstein-kyr produserer mye kjøtt og melk når de står oppstallet på intensiv kraftfôrfôring og silofôr i Europa og USA, men de slutter raskt med dette dersom de ikke får nok mat. Dyrene melker mindre, blir syke, slutter å melke og blir ikke drektige. Sirkelen stopper opp, og de havner på slaktehuset ettersom de heller ikke kan brukes som trekkdyr. De tåler nemlig ikke varmen. Myndighetene ser ikke ut til å tenke på at en storfe i India, også fungerer som trekkdyr.

Lokale raser mot sult

I 2007 lansert FAO (Food and Agricultural Organization) en global tiltaksplan for bevaring av dyrs genetiske ressurser. Planen skal bidra til å nå millenniumsmål en, utryddelse av ekstrem fattigdom og sult, og mål syv som er å sikre et bærekraftig miljø.
-- Når vi idag står ansikt til ansikt med voksende befolkningspopulasjoner, enorme utfordringer knyttet til klimaendringer, endrede krev fra konsumenter og en voksende trussel fra sykdommer, trenger vi tilpasningsdyktighet og muligheter til å gå en usikker fremtid i møte, skriver Commission on Genetic Resources for food and agriculture, i forordet til dokumentet.
-- Disse dyrene er tilpasset sitt lokale miljø, skriver de videre og peker med dette på viktigheten av lokalt tilpassede raser for å sikre lokal matsikkerhet og en bærekraftig utvikling.
Skape lokale markeder
Farmerne viser interesse for lokale raser, men det er ikke bare bare. Enkelte raser er så godt som utryddet, og andre er i faresonen, blant annet Deccani-sauene.
På gårdsplassen sorteres lang ull fra kort og dårlig ull. Etterpå skilles ullen ytterligere ved at en smeller en buestreng fra noe som ser ut som en bue, over ullen. Så spinner kvinnene. Ett nøste tar ti dager å lage, og du trenger seks nøster for å spinne et teppe. Siden ullmarkedet er dårlig, må de utvikle nye produkter slik at de kan tjene penger på ullen og bevare Deccani-sauene heller enn å bytte til den ulløse kjøttsauen Red Nellore. Teppesalget går ikke så bra. Nå lager de luer og mapper.

Denne saken stod på trykk i Klassekampen påsken 2009 og er basert delvis på min avsluttende oppgave i veterinærmedisin.

Lese meir: last ned argument nummer 2 og nummer 3, 2009 her. Les side 8 og 9 i nr 2. Nr 3 kjem snart på nett dersom den ikkje alt ligg der.