Ingress: Den grønne revolusjonen førte høytytende husdyrraser til India. Det gikk ikke helt etter planen.
I ANDHRA PRADESH, INDIA: Anne Viken (tekst og foto) publisert i Klassekampen som del av ein større serie saker om landbruk i India påska 2009.
MEDAK DISTRICT: På en åpen gårdsplass i landsbyen Peddagotti Mukkala sitter en samling eldre kvinner. I sauehuset, bak eit gjerde av stokker og pinner står ein flokk snauklipte sauer med hakkete ull. De ser skamklipte ut etter norske forhold, men her klippes det med jernsaks og all sammenligning med Norge bør en slutte med fortest mulig. Dette er India. En kan ikke komme med «vestlige metoder» og tro at det funker på Deccan-platået der tørke tar over etter regntid, og varm dag erstattes av iskald natt. Likevel er det det som skjer, og det skjer i regi av India selv.
Mikrofinans for ku
Disse lokale Deccani-sauene er for eksempel uønsket. Dyrene er små, kjappe som lyn og fryktelig pinglete sammenlignet med norsk kjempesau. Dessuten er de fullstendig ubrukelige i følge indiske landbruksmyndigheter. Myndighetenes ønsker seg høyproduktiv kjøttsau til folket, og ikke bare sau. De deler også ut europeiske Holstein og Jersey-kuer og inseminerer lokale dyr med Holstein i håp om at høyproduktive dyr skal innta landet. I tillegg gir de ikke støtte til innkjøp av annet enn høyproduktive. Folk får heller ikke lov til å forsikre dyr av lokale raser, men ikke alt går etter planen.
Høyproduktive sauer og Holstein-kyr produserer mye kjøtt og melk, men de spiser også mye mer enn hva mange kan klare å skaffe fra golde beitemarker. Resultat: de melker mindre, blir syke og ikke drektige. Hele sirkelen stopper opp. I tillegg blir de overopphetet i varmen og er dermed heller ikke brukelige som trekkdyr. Likevel: i følge avisen «The Hindu» skal andelen høytytende kuer økes fra dagens 23 prosent til 75 prosent innen 2015.
Flere av lånene til innkjøp gis gjennom mikrofinanslån med renter på rundt 25 prosent. Mange av låntagerne er fattige landsbykvinner fra lave kaster, ingen andre vil gi disse kvinnene lån, og for mange oppstår det en ond sirkel. De må ta opp nye lån for å betale renter og avdrag på de gamle. De synker dypere ned i gjeld.
Storspist sau
Vi sitter på et møte i landsbyen Narsarpur, nord for Hyderabad i Andhra Pradesh og drikker indisk te med geitemelk. Utenfor vandrer hellige bøffler i gatene med lave hoder og store horn. En eldre gjeteren snakker høyt på Telegu og gestikulerer sterk misnøye.
-- Red Nellore-sauer drikker dobbelt så mye som Deccani-sauer. Red Nellore spiser hele dagen, trekker opp grasrøttene så det er ingenting igjen. Tre av dem spiser like mye som seksti Deccani-sauer, sier han.
Han frykter at Deccani-sauene skal bli utvannet av kjøttsauen Red Nellore.
Men hvem vil høre? Farmernes kunnskaper er i ferd med å dø ut. Unge farmere har gått på skole, er ikke interessert i å lære av foreldrene. På skolen ble de fortalt at alt de hadde lært i landsbyen var feil, de måtte lære utenfra. Mine foreldre kan ingenting, tenkte de.
De lyttet til staten, og på 1960 og 70-tallet sa staten: Grønn revolusjon! Intensivere! Noe som betød nye raser, pesticider, GMO-bomull fra Monstanto og antibiotika. Under internasjonalt press kom den grønne revolusjonen med stolpetro på at matbehovet ville dekkes gjennom intensivering og mekanisering. Tradisjonell kunnskap var ikke lenger nødvendig.
Etnomedisin
-- Det er bare gjennom å beskytte lokal kunnskap, en kan beskytte samfunnet. Og skal denne kunnskapen vere anvendelig, må vi bevare de genetiske ressursene og de lokale rasene, sier veterinær Sagari Ramdas, leder for Anthra, en organsisasjon ledet av kvinnelige veterinærer med fokus på bærekraftig husdyrproduksjon.
Men gammel kunnskap var blit ubrukelig i møte med importerte Holstein-kuer. Holstein krever mer mat og produserer mer melk, men oksene kan ikke trekke plog på rismarkene. Det blir for varmt. Farmerne mente også at plantemedisin virker ikke på dyr som har beitet på gress behandlet med pesticider.
På nittitallet reiste Anthra rundt i Andhra Pradesh og samlet inn kunnskap fra bønder og healere som fortsatt levde. I samarbeid med healere har de kartlagt effektive plantemedisiner og miksturer brukt av healere i hundrevis av år, såkalt etnoveterinærmedisin. Nå framstiller Anthra flere av miksturene selv og lærer lokale helsearbeidere å bruke dem i kombinasjon med homeopati og skolemedisin.
5 000 selvmord
Indisk landbruk er i dyp krise, sier Ramdas. Noe av årsaken er import av landbruksprodukter, noe annet er bråstoppen i landbrukssubsidiene på nittitallet. Subsidiene ble innført for å hjelpe farmerne å omstille seg til monokultur og industrialisert landbruk. På samme tid ble India medlem i WTO og opnet opp for det internasjonale markedet. Ved et knips var subsidiene som skulle hjelpe farmerne å kjøpe pesticider, dyr og kjemikalier borte, og farmerne måtte ta opp lån for å skaffe seg ingrediensene som måtte til for å drive.
Borte var kunnskapen om hvordan drive uten kjemikalier, farmerne fortsatte å drive investeringskrevende, intensivt landbruk og forgjeldingen var et faktum. Utgiftene oversteg inntektene. Årlig tar 5 000 farmere livet av seg bare i delstaten Andhra Pradesh, og de siste fem årene har totalt rundt 100 000 farmere tatt livet av seg i India. 70 prosent av Indias befolkning avhenger av landbruk, staten vil ha det ned til 30 og basere seg import. De ønsker ikke å øke egen matproduksjon.
Skape lokale markeder
Og nå viser farmerne fornyet interesse for nedarvet kunnskap.
-- De har brukt alle kjemikaliene men det hjalp ikke. Kanskje var den gamle kunnskapen bra likevel? Etter å ha samlet erfaringer fra farmerne, bringer vi de nå tilbake til landsbyene, sier Ramdas.
De viser også interesse for lokale raser, men det er ikke bare bare. Enkelte raser er så godt som utryddet, og andre er i faresonen, blant annet Deccani-sauene.
På gårdsplassen sorteres lang ull fra kort og dårlig ull. Etterpå skilles ullen ytterligere ved at en smeller en buestreng fra noe som ser ut som en bue, over ullen. Så spinner kvinnene. Ett nøste tar ti dager å lage, og du trenger seks nøster for å spinne et teppe. Siden ullmarkedet er dårlig, må de utvikle nye produkter slik at de kan tjene penger på ullen og bevare Deccani-sauene heller enn å bytte til den ulløse kjøttsauen Red Nellore. Teppesalget går ikke så bra. Nå lager de luer og mapper.
FAKTA OM PROSJEKTET/ SERIEN sakene inngår i:
Ingen av intervjuobjektene er oppgitt med sitt egentlige navn. De inngår i min avsluttende oppgave ved Norges Veterinærhøgskole som bygges rundt et casestudie i Medak, Andhra Pradesh med fokus på husdyrhold og spredning av infeksiøse sykdommer (zoonoser) fra dyr til mennesker. Endring i tradisjoner, raser og kasters rolle, endrer også sykdomsbildet.