Gå til hovedinnhold

Bomull som dreper? I jakten på økt produksjon og en posisjon i det globale markedet, har India tatt i bruk transgene bomullsplanter. Da begynte sauer og geiter å bli syke.

GUMMADIVALLA, ANDHRA PRADESH: Veien snirkler seg gjennom flatt, tørt landskapet. Okser med åk på ryggen trekker plog i rismarkene. Sakte, steg for steg, skulder ved skulder, trekker de hvite oksene plogene fremover der de vasser til knes i vann og planter. Vannkranene i hjørnene av de firkanta markene pumper vann opp av grunnen, og står på så lenge landsbyen har strøm. Noen rismarker ligger tørre og brakk med avskrudde kraner. Kvinnene står bøyd og jobber med plantene.

I India: Anne Viken (tekst og foto) Artikkelen er publisert som en del av en reportasjeserie påska 2009 i Klassekampen.

Insektgift farlig for sau

Noen få høster også bomull, men det meste av bomullen er høstet nå (desember). Etter at bomullsballene er høstet, slipper bøndene sauer og geiter ut på bomullsmarkene for å beite på plantene som står igjen, men noe ser ut til å være galt. I dette området, rundt to timers kjøring fra millionbyen Hyderabad, har det siste fire årene blitt rapportert om flere tilfeller av sauer og geiter som blir syke etter å ha beitet på bomullsplantene.
Mistenksomheten brer seg, for dette er ikke naturlige bomull. Dette er genmodifiserte bomullsplanter, såkalt BT-bomull, fremstilt av den multinasjonale landbruksgiganten Monsanto. Plantene produserer et giftstoff, BT, som dreper insekter, og hindrer at småkryp i å ødelegger avlingene. Det kan være at disse genmodifiserte plantene, ikke bare skader insekter men også gjør dyr syke.


I landsbyen er det liv og røre. 26 forsøkssauer skal tas blodprøver av før de slippes ut for å beite på høsta bomullsmarker. En etter en slenges sauene på rygg før blodprøve tas. Forskerne finansierer forskningsprosjektet av egen lomme, og vil ikke ha oppmerksomhet rundt det de gjør.
-- Indiske landsbruksmyndigheter er ikke interessert i å finne ut hva som skjer når dyr beiter på BT, sier Sagari Ramdas, leder for Anthra.

Organisasjon er ledet av kvinnelige veterinærer som jobber med lokalsamfunn og dyrehelse innenfor rammene av bærekraftig bruk av naturressurser i de indiske delstatene Andhra Pradesh og Maharashtra.
-- Men om det lekker ut at vi prøver å finne ut av dette, kan vi møte massiv motstand.
Det har de opplevd før. Monsanto er verdensledende på produksjon av genmodifiserte frø, og har mellom 70 og 100 prosent av markedsandelen for forskjellige arter. Selskapet er kjent for å bruke jernhånd mot både motstanderer og såkalte misbrukere av «deres patenterte gener», eller transgene planter, blant annet bomull, soya og flere kornsorter.

Monsantos monopol

På Monsantos hjemmesider står det at selskapet hjelper bønder med å produsere mer. Det står også at de hjelper farmere med å produsere mer helsemessig mat for både dyr og mennesker. Det står ikke noe om alle rettssakene som kommer i kjølvannet av at selskapet finner planter med Monsantos gener i åkrene til bønder av alle slag rundtomkring i verden.
For å si det helt enkelt er det dette som skjer: Frø blåser over gjerdet, følger med biler og spirer i en åker der det fra før av ikke vokser Monstanto-planter. En monstantoinspektør tar stikkprøve av akkurat denne åkeren, påviser et patentert gen, og neste stopp er rettsapparatet. Det har flere canadiske bønder fått føle. En frykter også at dette kan skje i India.
Mangler beitemarker
I Gummidivalla er det rundt 200 hushold. Mange er gjetere. Landsbyene ligger spredd utover som et teppe med marker mellom, og det er ikke mange minuttene du bruker fra en landsby til den andre i bil. Her finst det ikke mye ledig jord, om noen. I de rurale områdene i Andhra Pradesh er det ikke overflod av beitemarker. Bomullsplantene til Monsanto er ikke beregnet å bli beitet, men når mangelen på beiteland er prekær, må en beite på det en har.
-- Monsanto har ikke testet BT-cotton for direkte beiting på plantene. Monsanto har bare testet foring med fôrkaker laget av plantene, sier Ramdas.
På noen av forsøksmarkene vokser det BT-bomull, på andre naturlig bomull. Noen av markene har kunstig vanning, og andre ikke. På denne måten skal en prøve å finne hva, om noe, som gjør sauene blir syke av plantene. Produserer de for eksempel mer giftstoff når de blir vannet? er noen av spørsmålene forskerne stiller seg. En anslår at rundt hundre prosent av bomullen som vokser rundt landsbyen er genmodisert.

India 2020
Boken «India 2020, visjoner for det nye årtusenet», er A. P. J. Abdul Kalam visjoner for Indias utvikling i årene som kommer. Kalam er teknologioptimist, og en fremtredende indisk forsker, og er blant annet ansvarlig for flere prosjekter som er ment å ta India steg videre i det 21. århundret. I essayet «India 2020: Visjoner for mat, landbruk og prosessering», skriver Kalam at den økende etterspørselen etter matkorn, frukt, melk, kylling og kjøtt fører til nye og større utfordringer for landbruket.
-- Problemene India står overfor idag, er mye større enn under den grønne revolusjonen, skriver han før han konkluderer: Et utviklet India innen 2020 eller før er ikke en drøm. Det er et oppdrag der alle kan ta del i og fullføre.

Bioteknologi for matsikkerhet

En sau trekkes etter bakfoten ut av inngjerdingen mens høner tripper på muren og rykende varm te med geitemelk serveres i blekkrus. Kråker sitter på saueryggene, og fugler trasker side om side med trekkoksene på beite.

Veterinærene jobber raskt. Klokken ti blir strømmen i landsbyen skrudd av, og på grunn av den lave spenningen må alle blodprøvene sentrifugeres dobbelt så lenge som vanlig. Etterpå må prøvene legges i en kjølebag og fraktes tilbake til Hyderabad.
På veien er bioteknologi en viktig ingrediens, skriver Kalam. Han mener bioteknologi spiller en viktig rolle i å oppnå matsikkerhet for India.

-- En av de viktigste teknologiene er den som kan gi oss transgene planter som viser ønskede egenskaper. I India har mange transgene nyttevekster blitt tatt i bruk, og de fleste leser vil ha hørt om det høye antallet selvmord blant bomullsbønder den siste tiden: La oss håpe at det vil komme vitenskaplige og teknologiske gjennombrudd i utviklingen av transgene og sykdomsresistente bomullsfrø.

Han ønsker seg også gjennombrudd i utviklingen av transgene frø for matproduserende planter, ikke bare pengevekster, eller cashcrops som bomull er. Andre cashcrops er planter som dyrkes for biobrensel, og mange farmere bestemmer ikke selv at de skal dyrke disse vekstene. Staten bestemmer.

Noe er galt
Bomullsplantene er høye og grønne, og det er lite annet for sauene å spise. Når forsøkssauene slippes ut i beitene med ikke så lite om og men, er de ganske raske til å krype under gjerdet, surre seg fast i tau eller springe sin vei. Med en gang de kommer utenfor gjerdet, begynner de å spise. De spiser seg bortover bakken i stor fart og en kan lure på hva det er de egentlig spiser.
Her er tørt og goldt så langt øyet kan se. I dagene som kommer blir flere sauer syke, også en trekkokse viser symptomer. Hva som gjør at de blir dårlige, vites ikke, men noe er galt i Gummadivalla.



FAKTA BT-bomull:
-- BT-bomull er ved bruk av genteknologi tilført et gen fra den naturlig forekommende jordbakterien Bacillus thuringiensis. Disse genene koder for produksjon av giftstoff som dreper insekter, og finnes ikke naturlig i bomullsplanter.
-- Fremstilles av den landbruksindustrielle giganten Monsanto.

FAKTA MONSANTO:
-- Monsanto er et multinasjonalt landbruksindustrielt selskap med hovedkvarter i USA
-- Ved hjelp av bioteknologi fremstiller de såkorn, soya, grønnsaker, insektgifter, plantegifter og melkehormoner, for å nevne noe. Selskapet er alltid på jakt etter metoder som kan maksimere produksjonen.

Kilder: www.Monsanto.com og Wikipedia

FAKTA OM SERIEN:
-- Serien bygger på Anne Vikens avsluttende oppgave i antropologisk medisin ved Norges Veterinærhøgskolen. Serien setter et søkelys på lokale utfordringer i dagens rurale India.
-- Det gjøres oppmerksom på at resultatet at denne forskingen ikke er kjent. Det gjøres også oppmerksom på at journalisten ikke forfekter et syn som sier at BT-bomull gjør sauer syke.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys