Gå til hovedinnhold

Rævsleikere som blir sjef

Vi har alle lest om alle dei som er sjef som ikkje burde ha vore sjef. Sjefar som burde ha vore det dei passer til, nemlig ansatte på gølvet med kun ansvar for seg sjølv.

Det som gjer meg eitrande galen, for å sei det fint og vakkert, er middelmådighet. Middelmådige sjefer feks. No har eg kun hatt ein middelmådig sjef i mitt liv, eller det vil sei eg hadde to på ein gong, og eg er no fridd frå begge, men eg vel likevel å skrive om denne middelmådigheten som oppstår i systemet når dei som sleiker rumpehøl, men som ikkje nødvendigvis sit på anna kompetanse enn rette gener, denne genuine sleikeevnen, og ellers ein absurd evne til å gå i takt og gni seg på sjefens usexy kropp, rykker oppover.

Det er ofte litt plagsomt for oss andre, og som oftest er dei fleste klar over kven som er sparka oppover, eller kven det er som er meir opptatt av å krampeaktig presentere seg med "sjef" og med "ledertitler", og meir opptatt av tittelen enn av å gjere jobben. Eller som prøver å gjere jobben, men som ikkje maktar det. Og ser det?

Folk som aldri vil kunne bli noko om dei ikkje får ein ledertittel? Som ikkje får gitt ut bok, som aldri kjem på trykk på framsida av ei avis, som aldri vil bli anna enn xx som jobba i yy. Då treng ein ein ledertittel å smykke seg med, sjølv om ein kun er middels. Det kan skje i bedrifter der middels blir ansett som bra... ??

- Hei. Eg heiter xx og er sjef for yy, hørte eg denne x-sjefen sei. Da lo eg inni meg og tenkte: her har vi ei sjel som er så higen på å stige gradene, og så opptatt av sin tittel, og så klar over sin egen middelmådighet, at einaste mulighet denne xx har til å i det heile tatt bli noko anna enn ein middelmådig ansatt, er å sleike ræva til sjefen grundig nok til å pådra seg ein mellomledertittel.

Det er ei plage for oss som trives med å ikkje vere sjef, men som liker å kunne gjere ein jobb, og som gjerne skulle ha hatt ein kompetent sjef som var kompetent på det sjefen skal vere kompetent på, og ikkje kun kompetent på genuin rævsleiking og ellers middelmådighet over heile linja. Gi oss gode ledere.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...