Moen er ein kommersiell aktør i bloggsfæren. No samarbeider han med IKT Norge for ein ny bloggplakat. Moen har fortsatt ikkje forstått at ein ikkje kan lage ein plakat som skal gjelde for alle bloggarar og han verkar fullstendig oversjå at der finst to sfærar av bloggarar. Dei kommersielle og dei ikkje-kommersielle. Likevel skal han tre den same plakaten ned over oss alle. Å sette opp like reglar for samfunnsbloggarar og kommersielle bloggarar, er ei form for kulturimperialisme. Om vi sjekkar ut Bootstrap Marketing si nettside kan vi lese at Thomas Moen lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. Han tjener penger på å fronte kommersielle bloggarar: «Jeg representerer følgende bloggere fra og med i dag: (liste over bloggar). Sammen med disse kommer jeg til å jobbe aktivt med å bygge opp merkenavnet deres samt å skape oppmerksomhet rundt dem og kjøre kampanjer og skaffe dem inntekter i forbindelse med bloggen.»   Les mitt innlegg hos D...

Det er eigentleg like greit at seriøse bloggere tar avstand til bloggplakaten først som sist. Thomas Moen sliter veldig med å etablere seg som gründer, har funne på noko gøy som gir han pr i media, og som gjer han svartelista i bloggverda, ei verd der han ønsker å identifisere seg og ønsker å ha sin plattform. Moen virker ha lite webantenner ute. Moen er ein tøysekopp og om han trur han har pondus til å diktere bloggverda, så trur eg han tar ganske feil. Sist Moen var ute, påberopa han seg Presseforbundet si støtte. Dette hadde han ikkje. Det var løgn. Moen spelar med skitne kort. Dette er eit problem for oss som skal forsøke å argumentere mot han og hans kommersielle interesser. Les meir om problemet her. Sidan Moen ikkje har særleg oversikt over kva presseplakaten er for noko, altså Ver Varsom Plakaten, så har vi tatt det heilt abc her. No skal eg forklare kvifor eg reagerer på at Bloggplakaten blir kalt for "plakat". ( Første utkast til plakaten, oppdatert utkast )....

Av og til lurer eg på kor grensa går for kva slags spørsmål og påstander en skal tåle/ ikkje tåle å bli møtt med, og kor hårsår ein kan tillate seg å vere når ein skriver offentlig/ har ein blogg? Når skal ein påstå at folk trakker over grensa for kva du gidder forholde deg til av innspel? Dette er ei stadig aktuell problemstilling for meg som for andre. På tide å komme til poenget: Svar på spørsmålet i tittel er: Du kan ikkje vere veldig hårsår. Med mindre du ikkje har tenkt å stay on stage. Reality bites, har eg hørt. Det vil eg tru. På samme tid: virkeligheten er ein plass du kan velge å forholde deg til, eller ikkje. Og da må ein også velge seg ein strategi: vinn eller forsvinn? Om ein har fått såre tær i offentligheten, er det "lett å slippe unna", trekke seg tilbake, move ut av scena, velge sine arenaer, sine kamper, kva ein gidd osv. Kva arena skal ein gidde debattere på? Eksempel er ansikt til ansikt, på mail, eller i avisa eller på radio dei gongane det er aktuelt. E...

http://mariakonowlund.blogspot.com/ Eg siterer: (...) Der er faren. Det er når grupper av journalister ikke representerer varierte stemmer, men henger sammen på de samme barene, de samme stamstedene og langsomt og sikkert ender opp som i et gammelt ekteskap. Det er fare på ferde når journalistiske miljøer består av mennesker som avslutter hverandres vitser. Det har begynte å skje noe på nettet nå. For eksempel se på Anne Vikens blogg. (anneviken.blogspot.com) Jo da, hun er journalist. Men hun er mye mer. Hun tør å mene noe annet. Hun skyter fra hoften. Kanskje radikalt fra hoften. Ganske frekt, vil jeg si. Men annerledes. Hun er vaksinen mot inngrodde tånegler og inngrodd journalistikk. Hun er hakket over blogger om neglelakk. Hun har tvert i mot spisse negler, med stilletthæler på. Vi trenger flere slike!!! (...)