Gå til hovedinnhold

Korleis unngå debatt? Påstå at ein er utsett for personangrep? Og kor hårsår skal ein vere i det offentlige rom?

Av og til lurer eg på kor grensa går for kva slags spørsmål og påstander en skal tåle/ ikkje tåle å bli møtt med, og kor hårsår ein kan tillate seg å vere når ein skriver offentlig/ har ein blogg? Når skal ein påstå at folk trakker over grensa for kva du gidder forholde deg til av innspel? Dette er ei stadig aktuell problemstilling for meg som for andre. På tide å komme til poenget:

Svar på spørsmålet i tittel er: Du kan ikkje vere veldig hårsår. Med mindre du ikkje har tenkt å stay on stage. Reality bites, har eg hørt. Det vil eg tru. På samme tid: virkeligheten er ein plass du kan velge å forholde deg til, eller ikkje. Og da må ein også velge seg ein strategi: vinn eller forsvinn?

Om ein har fått såre tær i offentligheten, er det "lett å slippe unna", trekke seg tilbake, move ut av scena, velge sine arenaer, sine kamper, kva ein gidd osv. Kva arena skal ein gidde debattere på? Eksempel er ansikt til ansikt, på mail, eller i avisa eller på radio dei gongane det er aktuelt. Eg synest det er moro med radio, dei gongene eg har vore med på NRK, og det er moro å debattere i avisa dersom det er saklige innspel, eventuelt følge debatten i kulissene på mail, sms og telefon, som tilskuer rundt kafeborda, over ein halvliter, legge planer, høre på kjenningers neste medieutspel, lese utkast, diskutere idear. Dette er skøy. Det er vel sjeldan at ein kronikk har berre ein avsendar? Å debattere sitt syn før ein trykker er ofte like morro som å trykke. (Kanskje har eg noko i ermet?)

Og så neste spørsmål: kvar går grensa mellom personangrep og saklig debatt, mellom person og sak? Ofte er den jævlig smal. Og sidan enkelte saker og tema blir oppfatta som ein del av ein sjølv, er det nesten umulig å tåle innspel/ kritikk/ korrigeringer. Det er eit interessant fenomen. Og kjempevanskelig. Eg spør meg av og til kvifor hårsåre folk som ikkje makter følge opp, gidder debattere, men dette spørsmålet er ukorrekt å stille all den tid alle har talerett. Sjølvsagt må alle kunne delta,,.. ?

Her har eg lyst til å dra eit sitat frå Doris Lessing, ein av mine favorittforfattarar: Det følger en forpliktelse med forfattervirksomheten, hevdet hun, fordi det å gi ut en bok alltid innebærer en form for påvirkning; det er et forsøk på å tvinge ens egen personlighet og tro over på andre: "The act of getting a story or a novel published is an act of communication, an act to impose one's personality and beliefs on other people." (Bokvennen 4,2008)

Gjeld dette for debattanter?

Vi debatterte dette idag, som vanlig, kor viktig det er med stemmer som makter å kome med nye tankar til offentligheten, kor få desse stemmene er, og at ein kvar sivilisasjon som ikkje maktar å fornye seg, kjem til å gå under.

To be continued...

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys