Gå til hovedinnhold

Matrett 2009 - rett til matsikkerhet og matsuverenitet

Vi er for en ny internasjonal handelspolitikk som:

bygger på at alle land må ha rett til bærekraftig matproduksjon til egen befolkning,

skiller mellom produksjon av mat til egen befolkning og produksjon for eksport,

gir alle land rett til å bestemme nivået på støtten og beskyttelsen av bærekraftig matproduksjon til egen befolkning,

hindrer direkte og indirekte subsidier av eksport av mat fra rike land

stimulerer til bærekraftig produksjon, reduksjon av klimagassutslippene og sikring av naturressursene,

gir rett til å styre import av mat og andre landbruksvarer slik at den kan komme fra utviklingsland og småbønder i disse landene til gode.

– For en person som er beseiret og fornedret av sult, har menneskerettighetene ingen reell verdi, stadfestet Elisabeth Atangana fra Kamerun, under et seminar i Oslo arrangert av Utviklingsfondet og Matrett 2009.

Økonomisk krise, matkrise, klimakrise!

Eit svært interessant seminar som eg diverre ikkje har hatt tid til å uttale meg om på bloggen, men det kjem noko, ein eller annan stad, snart. I mellomtida: les Klassekampens serie frå India: Økologisk krise eller grønn revolusjon? av underteikna. Den handlar blant anna om GEN-bomull (sjå animasjonsfilm).

Selv om matkrisa har forsvunnet fra nyhetsbildet, opplever verdens fattige en langvarig og omfattende matkrise. Utviklingsfondets nye rapport «En verden uten sult», tar for seg både årsakene til sulten og løsningen på matkrisa.

alle land må ha rett til å støtte og beskytte matproduksjon til egen befolkning, og med sterkt fokus også på solidaritet med fattige bønder i utviklingsland.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys