Gå til hovedinnhold

Harriet Bjerrum Nielsens fallitterklæringar

I to innlegg siste veka har vi sett senterleder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, professor Harriet Bjerrum Nielsen, briljere elegant med flaue debattinnlegg i pressa. Først i Universitas der ho makta feiltolke min kronikk på absolutt alle måtar som kunne vere mulig, samt deretter i Aftenposten, å skrive eit samansurium av eit lesarbrev der ho jamra seg over agurknivået i mediene. Stakkars Bjerrum Nielsen som ikkje maktar debattere, ikkje ein gong med oss nye stemmer. Det er virkelig synd på professoren, men årsaka er ikkje oss. Årsaka er hennar eiga svikande debattstemme. Den funker ikkje.

Er det ikkje litt flaut, Bjerrum Nielsen, den måten du, som professor, har gått ut mot ein nyutdanna sosiolog? Utan argumenter, kun personangrep, og no seier du at det vedkommande seier, er allment kjent? Er du inne i ditt eige fagfelt?

Innlegget i onsdagens Aftenposten viser oss mange ting: Bjerrum Nielsen forstår ikkje korleis debatten fungerer i media. Bjerrum Nielsen føler seg litt overkjørt, som ikkje får lov å vere med. Kan det vere at Bjerrum Nielsen ikkje er interessant? Ja, leserbrevet viser dette i aller høgaste grad.

På hagefesten igår vart lesarbrevet omtalt av mange, det vi kan slå fast er meiningsdannande stemmer i dette landet. Dommen var hard over ditt brev, Bjerrum Nielsen. Og det var alt før tappekranane var halvtomme, så ikkje skuld på pilsen. Du professor, er ein person som driver di sjappe med offentlige midler. Meiner du da, seriøst, at du ikkje skal formidle? At du kun skal vere ein karrikatur på ditt eige takhøgdelåge miljø i eifelbeinstårnet, eller vil du ikkje heller delta i debatten og gi oss litt nye poeng, heller enn å sutre deg utover ei heil side stakkars papir i Aftenposten? Gi oss heller real shit, Bjerrum Nielsen. Cut the crap.

Bjerrum Nielsen, og hennar forskarvenn, skriv, og dei skriv i affekt. Dei maktar visst ikkje styre seg der dei tastar i veg, mot oss unge spissformulerte, høgt utdanna, heldigvis for oss, nye stemmene. Jepp, vi er nye stemmer, og lær deg våre navn. Vi har kome for å bli nokre år.

Eg viser her til nokre fallitterklæringer i Bjerrum Nielsens leserbrev:

"Vi kunne stille spørsmål ved om det er riktig at kvaliteten på sexlivet alltid er omvendt proporsjonalt med kjønnsmoderniseringen,"

"Det andre alternativet er å la oss rive med, skyte fra hofta slik de «nye stemmene» gjør, og gi utløp for våre umiddelbare, emosjonelt ladede og mer eller mindre velfordøyde kraftsalver."

Men akk, dei stiller ikkje spørsmål, og dei let seg ikkje rive med. Kun i affekt, som her. Og når ein ikkje stiller spørsmål, kvar kjem ein då? Ikkje langt.

Men Bjerrum Nielsen vert visst knebla, av oss unge stemmer. Ho skriv: "Jo mer ytterliggående, usaklige, grunnløse og generaliserende de «nye stemmene» er, jo mer knebles de som sitter inne med den nyanserte og kanskje også brobyggende kunnskapen på feltet."

Ærlig talt. Kødder du med meg? Meiner du at vi ikkje lever i eit demokrati? Meiner du at kun slike eldre damer med professorgrad som deg sjølv skal komme på trykk? Meiner du at ein må vere miiiinst førti år for å skrive i avisa? Meiner du at avisa er kun for professorar? Meiner du virkelig, og det lurer eg litt på, Bjerrum Nielsen, at eg er ytterliggåande? Då må eg skuffe deg. Eg balansert pent og pyntelig midt i sulamitten. På ingen måte eit ytterpunkt. Eg kjenner mitt miljø.

Dessuten skriver eg godt. Difor er eg ei ny stemme. Det er ikkje slik at alle blir hørt i det offentlige rom. Difor er vi ikkje så dumme, vi som kjem på trykk i avisa gang etter gang. Og det veit du vel, om du tenker deg om. Du derimot, har stilt deg litt dårlig no. Det hjelper ikkje berre å vere professor, ein må også ha noko å sei når ein skriv, på trass av ein fin tittel. Etter desse to lesarbreva har du svært mykje å bevise.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Bløff om burhøns

Du har kanskje lese det i media: bur for verpehøns er no forbode i Norge. Den glade nyheten spreidde seg som eld i tørt gras etter nyttår. Der er berre eit problem: burhøns er ikkje forbode i Norge. Det har berre kome ein ny type bur. Verpehøns står ikkje lenger i såkalt tradisjonelle bur, men i miljøinnreia bur. ”Egg fra burhøns” lyder advarselen på eggkartongene på Rema 1000. Upresis markedsføring, mener Fjørfelaget» (Animliasnettsider). Denne artikkelen stod på trykk som gjestespalte i Nationen 14.juni 2012. Den stolte hane bløffar også om bur. Fjørfelaget er sinte fordi Rema 1000 merker egg frå burhøns, med «egg frå burhøns», men sjekkar vi ut videoane Animalia har lagt ut av dei nye såkalte miljøinnredningane for verpehøns, skal ein ha rimeleg dårleg syn for å kunne påstå at dei nye bura ikkje er bur. Til og med kvinna som viser fram bura, omtaler bura som bur. Dette må vere ein taleglipp frå Nortura si side, då det er samvirket sjølv som står bak videoen. Nortura ...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...