Gå til hovedinnhold

Tålmodighetens stein av Ariq Rahimi

Eg skal prøve meg på å omtale denne boka. Det er ikkje lett. På den eine sida interesserer denne boka meg ikkje så veldig. Eg ville gjerne bli ferdig med den og legge den vekk med ein gong eg begynte å lese den, og det er ikkje spesielt rettferdig for boka sin del. Dette endra seg etterkvart som eg begynte å like hovedpersonen, og etterkvart som hovedpersonen slutta å sitte med bønnekjede heile dagen men begynte å fortelle meg om sitt liv som kvinne i Afghanistan. For det er det denne boka handlar om: skam, vold, overgrep mot kvinner utført av menn og andre kvinner.

Eg har før lese boka Sangati av Bama, og den gjorde eit sterkt inntrykk. Sangati las eg i Andhra Pradesh, India, på kveldstid i ein liten leilighet i ein landsby ein time frå Hyderabad etter å ha site ansikt til ansikt snakka med Dalit-kvinnene i ein annan landsby like før. Bama er Dalit. Handlinga utspelte seg på alle kantar og gjorde eit sterkt inntrykk. Vold mot kvinner var noko vi såg og hørte om gjennom personlige historier kvar einaste dag. Tålmodighetens stein les eg i Oslo. Den foregår så langt vekke, i eit land eg aldri har vore i. Den handlar også om vold mot kvinner, om enn ikkje like brutal og djuptgåande som Bama, og langt meir litterært fortalt. Den manglar den personlige nerven, innlevelsen, under huden-opplevelsen du får som lesar. Derimot er den glitrande godt skriven, reint litterært.

Men tilbake til Tålmodighetens stein. Hovedpersonen i boka interesserer meg, og det interesserer meg korleis boka er skriven. Tålmodighetens stein er skriven som eit teaterstykke. Du får følelses av å sitte med beina i kors på golvet og kikke på kva som foregår. Eventuelt kikker du inn gjennom taket, ned på handlinga som utspelar seg.

"Det lysner av dag. Kvinnen kommer hjem. Hun er svært blek da hun åpner døren til rommet og stopper opp for å se etter små tegn til at noen har vært der."

Alt blir sett innanfrå huset. Når ho er ute, ventar vi på at ho kjem tilbake. Det litterære "teatergrepet" er fint, og dette er ikkje eit grep vi ser ofte.

Kvinna tek vare på mannen som har blitt skadd i krigen. Han er skoten i nakken, og ligg på ei madrass som eit levande lik. Der har han lagt i mange veker, og medan han ligg her, fortel kvinna han om livet med han. Det er desse fortellingane som er boka, og som er historia. Kvinna fortel medan mannen ligg der makteslaus.

".. da du stod opp for å vaske deg, så du at det var blod på pikken din! Rasende kom du og dengte meg midt på natten, bare fordi jeg ikke hadde varslet deg om at jeg hadde mens. Jeg hadde besudlet deg!"

"Han (faren til kvinna) kom rasende hjem og fant et hvilket som helst påskudd for å jule oss opp... Han dengte moren min også". (...) Og sidan han ikke hadde mer penger igjen til å innfri veddemålet, så ga han bort søsteren min. Søsteren min, tolv år gammel, ble nødt til å dra av gårde til en mann på førti!"

Ho fortel om overgrep som kvinnene blir utsett for. Som tanta si: "Siden hun var steril og dessuten veldig vakker, pleide svigerfaren gjerne å ligge med henne, uten fare for konsekvenser".

Eller om sexlivet med den iskalde, følelesløse, og no døande mannen: "Men si meg nå, hva betyr egentlig orgasme for deg?" eller "Dere menn, dere får nytelsen, og vi kvinner, vi gleder oss over det".

Heile tida ventar ho på hans respons, men han ser dødt opp i taket. Ho er frustrert. Ho er sterk.

Boka fører eit fint godt godt språk. Fortellaren er sterk. For sterk? For distansert? For ironisk? For tøff til at historia gjer riktig inntrykk? Tja. Det blir så lettvint framstilt, på eit vis. Show, dont't tell. Så litterært. For det er ingen tvil om at dette er glitrande godt skrive og fortalt. Urettferdig nok har eg lese Sangati. I konkurransen blir Tålmodighetens stein for lett.

Alt eg tenker på er at Aschehoug bør vurdere å oversette Sangati til norsk.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb