Gå til hovedinnhold

Kva tjener det norske forbrukarar å ha det falske skillet mellom økologisk og konvensjonell mat i Norge?

I realiteten er det så og sei ingen skilnad, men Øikos framprovoserar konflikter og påstår hardnakka at der er skilnader på økologisk og konvensjonelt landbruk. Av og til lurer eg på om dei er totalt blotta for elementær kunnskap i biologi. Du skal tru godt på nissen for å tru at økologisk landbruk i Norge er noko anna enn ein avart av konvensjonelt.

Vi har sett ei konvensjonalisering av det økologiske landbruket både nasjonalt og internasjonalt, skriv Bjørn Egil Flø i dagens Klassekampen. Det er sant. Skilnadane er marginale, om dei finst.

Lat oss ta to banale ting: kilde er Bioforsk.

Under svenske forhold er det bare marginale forskjeller mellom kyr på økologiske og konvensjonelle gårder mht. jurhelse, reproduksjon, lengde på produksjonstiden og metabolisme rundt kalving og tidlig laktasjon. Dette indikerer at dyrehelsen under økologisk melkeproduksjon er like god som den konvensjonelle på disse områdene”. Nils Fall, 2009


En rekke uavhengige undersøkelser har gitt samme konklusjon: Det kan ikke påvises forskjeller i ernæringsmessig kvalitet mellom økologisk og konvensjonelt produserte matvarer.


Kvifor tillates ikkje avløpsslam som gjødsel i økologisk landbruk?

Svar: Fordi det i følge den biodynamiske lære er slik: Folkegjødsel er "død" gjødsel som ikkje inneheld dei kosmiske livskreftene som blir kalt "jeg krefter".

Det er så useriøst og dumt at eg har store problemer med å forstå at Øikos virkelig kan gå ut og kreve Biola produsert av økomelk. Økomelk og konvensjonell melk er same shit, different wrapping. Øikos bedriv bevisst spreiing av desinformasjon og forbrukerlureri. Det spørs om dei ikkje bør henvisast til Forbrukarkontoret, eller høgare instans for å drive villeiande reklame og spreiing av løgn. Øikos er og blir useriøse. Det har dei idag bevist atter ein gong med sitt, unnskyld uttrykket, idiotiske krav om at Biola skal framstillast av "økomelk". Øikos veit like godt som meg at økomelk og konvensjonell melk er same shit. Dei driv med forbrukerbedrag, lite anna.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys