Gå til hovedinnhold

Diktarvegen - eller gubbeveg? Nok eit tiltak prega av gubbane som rir store deler av distrikts-Norge?

eg var svært positiv til Diktarvegen heilt til eg såg at den inneheld kun mannlege, døde diktarar!

"Diktarvegen ønskjer bidra til å skape og vise fram kulturmangfaldet i regionen, fortel Marny Skeie Henkel, som er kontaktperson for Diktarvegen. – Vi har eit ønske om å påverke positivt, og skape grobotnen for unge skrivande langs Rv 13," seier informasjonansvarleg Marny Skeie Henkel i Fylkesmagasinet.

Køddar ho med oss? Skal ei røys med døde mannlege forfattarar inspirere oss alle til å skrive? Kven skal den inspirere? Og mangfald? Ordet mangfald ramlar på si eiga urimelighet når vi ser på det lite mangfaldige utvalget av forfattarar som er gjort: menn, døde er fellesnevnaren.

Skape grobotn for unge skrivande med gamle, døde menn??

Det høyrest litt ut som ein parodi. Synd, for ideen er god og prosjektet sympatisk, men det virker litt halvvegs gjennomtenkt med tanke på effekten dei ønsker å oppnå. Ein viser ikkje fram kulturmangfald gjennom ei rekke døde menn. Det virker mest av alt som om ein viser fram prosjektgruppas manglande kunnskap om temaet litteratur, historie og mangfald. Trist og veldig flaut.

Diktarvegen ser ut til å vere nok eit tiltak prega av gubbar, og ser ein på kven som står bak, ser ein at alderen er ganske høg. Alderen er ikkje akkurat låg, og ein kan vel neppe heller forvente at desse er spesielt godt inne i verken litteratur eller samtidslitteratur, eller kan ein det? Eventuelt kan dei sjølvsagt be om hjelp til å få tak i informasjon som ligg utanfor eins eigen heilt basic barneskulelærdom, som faktisk av og til må oppfriskast, også for gamle gubbar/ damer.

Konklusjon: diktarvegen ser ut til å vere nok eit tiltak prega av gubbekulturen som pregar og hemmar store delar av distrikts-Norge, og får områda til å framstå som nedstøva, lite framtidsretta og alt anna enn attraktive. Godt jobba.

Forslag til nytt navn: Gubbevegen.

.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys