Gå til hovedinnhold

Dårlige argument mot utbygging

Utkantstrøk har ikkje argumentasjonen i orden i kraft og vindmøllesakene. Difor snakkar ein om turistar som ikkje vil komme, samt bygd mot by.


Debatten om Hardanger har blitt eit spørsmål om sentralmakta si overkøyring av lokaldemokratiet enn spørsmål om kraftlinjer. Det har også blitt ein debatt om bortskremte turistar. Lat oss vere realistiske: dette handlar ikkje om nokon av delene.


Distrikts-Norge må ikkje redusere seg sjølv til turistområder og nasjonalromantiske utstillingslokale. Ein må ha betre sjølvtillit enn som så. Med dette meiner eg ikkje å sei ja til kraftlinje i Hardanger. Eg meiner å sei nei til den destruktiv «bygd mot by»-debatten. Hardangersaka handlar ikkje om bygd mot by, men om at unik natur møter problemstillingar knytt til moderne samfunnsutvikling. Det er dette ein må diskutere. Her har ein ein real mulighet til å diskutere klima, miljø og natur, ikkje krangle om bygd versus by.


Ein må legge bort turistargumentet, og innover seg det faktum at dei færraste turistar vil unngå eit unikt område berre fordi det er berørt av menneskelig aktivitet. Den handfulla med turistar som eventuelt held seg borte, er i seg sjølv ikkje argument godt nok verken mot vindmøller langs kysten eller master i Hardanger. Difor er det underlig å sjå korleis store delar av debatten blir bygd opp rundt det svært svake turistargumentet.


Ei satsing på turisme tilseier også at ein satsar på ein sektor som i liten grad treng høgt utdanna arbeidskraft. Det er ein sektor som i stor grad baserer seg på ufaglært arbeidskraft og sesongarbeid, medan det i framtida vil vere høgt utdanna arbeidskraft som vil utgjere geografiske områders konkurransekapital. Områder som vil vekse, treng høgt utdanna arbeidskraft, men å tiltrekke seg denne, krev satsing på moderne samfunnsutvikling og kultur mynta på fastbuande. Turistargumentet er lite framtidsretta, og konkurranseargumentet er i seg sjølv eit argument mot turismesatsinga. Men turismeargumentet er dessverre den lettvinte løysinga ein ofte grip til i utbyggingsdebattar. Det er tafatt og lite framtidsretta. Dette betyr ikkje dermed at ein ikkje skal ha turisme. Ein kan ha både og, men legge mindre vekt på turismeargumentasjonen.


Debatten må dreie seg om korleis skape leve- og konkurransedyktige lokalsamfunn. Først då blir den matnyttig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb