Gå til hovedinnhold

Er bygda trendy? NEI

Bygda er ikkje trendy, slo trendanalytikar Ole Petter Nyhaug fast på Dyrøy.

Toppturar. Alle skal på toppturar no, alle direktørane i Oslo eller kven som helst, men det varer berre nokre år, til det kjem nye trendar. Då er det over og då er det andre ting folk vil gjere. Det er ikkje slike kortvarige trendar ein må hive seg på, sa Nyhaug.

Han har så rett, så rett. Eg har forsøksvis påpeikt dette lenge.

Vidare sa han at URBAN er ein veldig sterk verdi hos dei unge. Dette gjer at dei skil seg frå andre aldersgrupper.

Ein må følge med og satse på langsiktige verdiar, dei verdiane ein vil savne om ein mistar dei. Dei ein ikkje har lyst til å leve utan.

Så gjenstår spørsmålet. Kan vi leve utan toppturar og ekstremsport?

Altså: min konklusjon: heller enn å hive seg på kvar ein trend, kvart eit krav som kjem om kva bygda skal vere: ekstremsport, villmark, oppussa bondegardar, villmenn som driv med villsau på ein fjelltopp: TØRR Å TENKE SJØLV. Vis heilt fram at det går an å leve eit vanlig kvardagsliv på bygda, billige tomter til eksempel. Ikkje saus det inn i merkevaresausar som ein ikkje virka vite kvar ein vil med. Gjer det berre heilt enkel. Fortel at det går an å leve eit heilt normalt liv på bygda.

Følg Dyrøyseminaret på Twitter #Dyroy
web: Dyrøyseimaret

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys