Gå til hovedinnhold

Trash-dame-happy-ending og big-love-litteratur møter Arlington Park

Eg har begynt å lese trashlitteratur, trur eg. Eg veit ikkje heilt, men har iallefall lese Homecoming av Cathy Kelly. Kjøpte den på ein kiosk i West Midlands på veg inn på toget til London her om tirsdagen. Skikkelig klisjecover, og skikkelig klisjetittel, men boka er faktisk ganske fascinerande.

Den positive versjonen av Arlington Park (Rachel Cusk). Men medan Cusk skriv politisk korrekt om forstadskvinners frustrasjonar, menn, barn og karriere, skriv Kelly om kvinner som har kome på avveie i livet, eller gjort nokre gale valg, går på ein smell, må tenke seg godt om, seier "love" og "darling" heile tida til alt og alle, henger på kafe og et cupcakes og drikk kaffe latte kvar dag, gråter, elskar mannen sin over alt på jorda (alle har opplevd den STORE, megakjempestore kjærleiken) og har wonderfulle kids.

Og det er happy ending, stormande lykke, mor møter datter, søster blir gift og storesøster som har gitt opp håpet om å finne seg ein mann (ho tippar førti), blir ilag med den supersexy aleinepappaen next door, og det er berre herlighet.

Og eg syns det er ganske alright å lese ei sånn bok ein gong i blant. Ikkje berre om livets kjedelige trivialitetar blant kjedelige overklassehusmødre som egentlig er lei av både ungar, gubbe, jobb og bydelen dei bur i, ser oppover karrierestigen dei ikkje får klatre i, og lengtar inn til London sentrum fordi der er det meir hipt å bu.

Politisk korrekt kvinnedrama møter kioskkvinnedrama-happy-ending. Den eine gjer deg skremt: aldri mann og barn, grusomt helvete, og den andre gjer deg glad: feel good-trash. Og eg liker begge og les stort sett alt, men det er eit eller anna veldig sjølvhøgtidelig ved ei bok som Arlington Park. Og denne følelsen får ein absolutt ikkje av Homecoming. Den er enkel og grei, lett språk, ein del ord og uttrykk blir gjentatt litt vel ofte og eit par parti virker påtrengande og unødvendige: vi skal liksom bli presentert for den eine karakteren si mor utan at eg heilt ser kva det tilfører historia, og eit par av karakterane er kort sagt ikkje truverdige: dei blir for mykje av det eine (INGEN menn er interessert i meg og eg er SIKKER på at han elsker ho dama i den tighte hotpantsen), altså for stereotypt, men dette er jo klassisk for såkalt kiosklitteratur.

Arlington Park er langt meir avansert i språket, mange snirklete ord og fine vendingar, og språket er renska for gjentakingar og stereotype karakterar. Karakterane her har dybde og egenart, og dei er truverdige: det er jo litt slik verda faktisk er. "Homecoming" er litt meir på sida. Greit nok, storyen er fin, men den er fiction, ikkje real life. Og det er feel good, så det er greit. Ein kjøper storyen på sjangeren sine premiss.

Og om ein ser på omslaget, ser ein jo kjapt settingen. Versus Arlington Park som eg vil tru selger og appellerer til eit heilt anna publikum. "Homecoming" er type bok som eg knapt kan ha liggande synleg, ein må snu den med ryggen opp. Husmorporno? Tja, den er ein bestselger i England. Det er forståeleg.

Til slutt ei bokanbefaling, verdas finaste barnebok:


Eg har den både på norsk og på engelsk, og den er superfin, åkkesom.

Gruffalo, hva er det for et dyr?
Vet du'kke det, han er litt av en fyr,
med knoklete knær og klørne ute
og en giftigrønn vorte på sin snute.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb