Det er litt av nokre produkt vi forbrukarar etterspør, om vi skal tru Brekk: slaskekylling og sjuk kalkun. Skulle nesten tru vi ikkje hadde noko valg.

Bøndene må levere det forbrukarane vil ha, sa Lars Peder Brekk (Sp) på landsmøtet i Småbrukarlaget. Les saka her.

Forbrukarane vil altså ha billeg kylling og sjuke kalkunar med leddproblem, kyllingar som blir kvalt i lastebilane medan dei venter på å bli slakta fordi bilane manglar gode lufteanlegg, eller som frys ihjel under transport om vinterene fordi ein skal spare pengar og dermed droppar oppvarming i bilane.

Forbrukarane vil ikkje finne seg i at vi politikarar skal bestemme kva folk skal ha på tallerken, sa Brekk.

Nå, kjære Brekk. Vi har ikkje så stort valg enn å innfinne oss. Kva vi skal ha på tallerken, kan vi knapt nok velge sjølv. For kvar er det mogeleg å få tak i kylling og kalkun som ikkje er produsert under forholda beskrivne? Kvar får ein tak i kvitt kjøt produsert under etisk akseptable forhold? Knapt nokon stad. Ein må produsere det sjølv. 

Og kven si skuld er det? Er det forbrukarane som bestemmer produksjonsforholda? Nei. Og er det forbrukarane som bestemmer at etisk skal vere dyrt og uetisk billeg? Nei. Er det nokon som legg til rette for produksjonen kan få ein høgare standard? Nei. Og kven får skulda? Forbrukarane. Det er for lettvint. Kvifor går ikkje Brekk inn og finansierer etisk produksjon av kvitt kjøt? Fordi han meiner dagens kyllingproduksjon er god, norsk standard.

Å behalde eit norsk markedsmonopol på kylling og kalkun, noko som fører til at forbrukarane stort sett berre får tak i søppel, er ikkje noko forbrukarane bør finne seg i. Men har vi noko valg?

I tillegg spelar Brekk på forbrukaranes kunnskapsløyse: «- Eg meiner det er openbart betre at produksjonen skjer innanfor trygge og gode rammer med norske krav til dyrevelferd, noko som også fører til innanlandsk sysselsetjing og arbeidsplassar, enn at produksjonen skjer i utlandet, sa Brekk.»

Norsk produksjon av kylling og kalkun har ikkje betre rammer for dyrevelferd enn den ein finn utanfor grensene. Det er same shit, different wrapping. Men det er lett for Brekk å lyge. Debatten er i stor grad mytebasert, ikkje faktabasert. Det er eit faresignal. 

Internasjonal kontekstkunnskap er mangelvare. Produsentane av norsk kvitt kjøt kappast om å påberope seg den beste etikken. Det er gjørmebryting på botnnivå. Dødeligheten stig, kvaliteten synk. Produsentane ropar hurra.

Som Brekk sjølv seier: forbrukarane vil ikkje akseptere at politikarar skal bestemme kva vi skal ha på tallerkenen. Godt poeng: Om Norge ikkje sjølv greier produsere etisk akseptabel mat, må vi opne grensene og importere den frå nokon som maktar. Eventuelt må ein auke produksjonen av kvalitet på heimebane.

«Landbruksministeren sa at vridinga i kjøttforbruket er ein konsekvens av endra matvaner, og at det er betre at den kraftfôrkrevjande kjøttproduksjonen skjer i Norge enn i utlandet.»

Dette er usanning. Vridninga skuldast i stor grad ei politisk styrt dreining i norsk kjøtproduksjon.

For per idag er det litt av nokre produkt vi forbrukarar etterspør, gitt. Slaskekylling og sjuk kalkun. Skulle nesten tru vi ikkje hadde noko valg. Lurer på kva det neste blir.