... og så var greia den at eg heile mitt liv har hatt lyst til å skrive bok. Og mens eg tenkte på at det hadde vore gøy å skrive ei bok, begynte forlaga å ringe meg. Dei hadde lest mitt sinn. Eg utstråler tydeligvis "bokmanus", og etterkvart har ca åtte forlag tatt kontakt. Hyggelig, meget hyggelig, og det er trivelig og alt det der. Ein kan i fred og ro velge seg ein redaktør, og i fred og ro drikke forlagskaffe, ikkje alltid like god kaffe men dog kaffe, og prate om ting som ikkje finst og som ikkje skjer, og som rett og slett berre er fantasi og tull og vas, og det er kjempemorro, og du kan sette deg ned og berre skrive ned alt mulig rart som du kjem på, og mekke historier og folk og plott og settinger, og du får til og med penger for det. Det er heilt surrealistisk, og heilt ubegripelig morro for ein geek som kun har lyst til å skrive lange tirader av ord, som digger vampyrer og krim og bygda og byen og helst vil vite absolutt alle intime og uintime detaljer om absolutt a...

Marknadsføringa av Sogn og Fjordane er i ferd med å gå frå politisk basert motkultur til kommersiell og motstandslaust medkultur.  Av Anne Viken Setting: Datoen er 17.februar og klokka har nett passert seks. Staden er Fabrikkhallen, eit steinkast frå hippe retrosjappene på øvre Grünerløkka og Birkelunden i Oslo. Lokalet er fullt av unge lovande som strøymer frå stand til stand med velkomstdrinkar i hendene og spekekjøt mellom tennene. Forventningar om kva fjordfylket kan tilby oss svirrar mellom øyra. Vi er på næringslivsmessa til Sogn og Fjordane. “Framtidsfylket” 1 har sendt rundt seksti representantar over fjellet for å overtale oss til å trekke i skibuksene, pakke snøbrettet og bli entrepenørar iVestlandetets fråflyttingsfylke nummer ein. Næringslivsstanden er kledd opp i flattbrød og fingermat frå havet. Året er 2009. Metoden er populisme. Bæ bæ store ulv Klokka seks syng studentkoret Lerken frå Universitetet for Miljø- og biovitenskap (UMB) om sild for fred fo...

Sverre Mallings tegning av en rusten folkevognbuss i et skogholt. Med en eminent kullteknikk klarer han å gi en følelse av at folkevognen sakte men sikkert forvandles til natur. Her opphører distinksjonen mellom natur og mekanikk, nasjonalromantikk og urbanitet, skriver Andrè Gali på Kunstforum. Sjølv tenker eg noko av det same. Les Andrè Galis omtale av en stor utstilling med norskt figurativt maleri fra en alternativ kunsthistorie - den såkalte Osloskolen.

I min jakt på ordet lykke på nettet kom eg over desse to klokkene. Usikker på kva det skal bety, men eg tar det i første omgang piano. Eg tolker det slik: livet er for kort til at ein kan fylle det med deadlines, iallefall til å fylles opp med deadends.

"Oppfunnet i den hensikt å villede oss, lure oss til å tro at det ennå er noe som gjenstår, noe som er skjult for oss, noe vi ikke har funnet, og derigjennom gi oss dårlig samvittighet all den tid vi ikke er fullt sysselsatte med letingen. Ga alle mennesker opp å lete etter en mening med tilværelsen, hadde man jo plutselig en livsfarlig befolkning å hanskes med, en befolkning som ville gjennomskue alt" skriv Stig Sæterbakken i Flamme-singelen "Ja. Nei. Ja." som eg fekk has på hos Nils-Øivind idag. Frå forlagets omtale: Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja tar utgangspunkt i en samtale mellom Peter Handke og vennen Peter Hamm, og svinger innom både Schopenhauer, Camus og Montaigne før teksten munner ut i et forholdsvis rungende forsvar for skilsmissen: Ikke fordi all verdens skilsmisseadvokater fortjener fetere gasje, men fordi det å gifte seg, for så å skille seg, er den meningsløse handling per se. Dessuten er det til barnas beste. Den va faktisk ikkje så dum.

"Jeg vil ikke vil være med på å finansiere topplønner til disse såkalte kunstnerne slik at de skal få leve sine slaraffenliv". Fauskes fylkestingspolitiker Leif Lindstrøm (Frp) sammenlikner kunstnernes opprop mot Frp med jødeforfølgelsen under krigen. Erik Knudsen, også Frp, framstiller også billedkunstnere som ein elite som velter seg i penger frå statskassa. Dei tjener, ifølge Maisey, i snitt 86 400 kroner i året. Frp framstiller kulturutøvere som ein "snobbete elite som veiver med vinglas på Kunstnernes hus". Lat oss ta ein liten virkelighetssjekk på Frps påstander om elite og pengevelting (all den tid Frp later til å hate slik høgkultur, og all den tid Frp sterkt avslører i sine uttalelser at dei ikkje kjenner denne typen menneske og dette sjiktets levesett og vaner, må det ganske mange presiseringer til, og eg er frista til, som så mange gonger før, å sei at Frp spyr ut lite anna enn dritpreik og fjas, men ålreit, no skal vi ta drittpreikarane på alvor). Punkt ...

Jeg tror denne debatten sier mer om norske kultur- og debattredaksjoner enn om norsk politikk og samfunnsliv, sier Magnus Marsdal i Klassekampen. Godt sagt.