Gå til hovedinnhold

Diktatorkonge til kysten - lat oss risse inn Marianne Aulie sine klovner i alle fjell i fylket

---
Sogn og Fjordane fylkeskommune vedtok i dag å bruke hele neste års budsjett på å risse Aulies bilder inn i fjella langs fjorden på vei inn mot Geiranger. Fossene De syv søstre blir omdøpt til De syv klovner etter at Bergen kommune nektet å omdøpe de syv fjell til det samme. Tøft, sier fylkesordfører i sogn og fjordane. NTB 11.11.2011

Biletet viser fylkesordførar i Sogn og Fjordane som smaker på ideen om Marianne Aulie.

marianne aulie, galleri sand

Kunstnar Knut Steen fekk oppdraget av Oslo kommune for seks år sidan. I november 2006 fekk statuens heimkomst eit einstemmig ”nei” frå Forretningsutvalet i Oslo kommune. Monumentet syner Kong Olav V. med høgre arm høgt heva, og har fått massiv kritikk for å framstille den folkekjære kongen som ein diktator. No vert den 7,5 meter høge statuen snart avdekka i Gulen kommunen ved kysten i sogn og fjordane.

I mars kjøpte fiskeoppdrettar Ola Braanaas kunstverket for 2 millionar kroner. Kongestatuen vert ynskt velkomen med ei avduking på Skjerjehamn laurdag 4. august, der Odd Børretzen og Oddvar Torsheim står på programmet. (!!!) skriv Firda. Spørsmålet eg stiller meg er kva ein skal med denne statuen langs norskekysten. Han ser jo vitterlig litt ut som ein diktator.

----------

Det er ikkje første gangen sogn og fjordane tar imot skrot-kunst” ingen andre vil ha:

Aftenposten Amag 10.11.2006 : I 1977 vant Ola Enstad Kulturrådets konkurranse for skulpturer i lekemiljø med en dinosaurus i kryssfinér. «Stegosaurus» ble forært Oslo kommune og plassert på Grünerløkka. Der klatret barn fornøyd på det fem meter høye dyret, inntil engstelige foreldre samlet underskrifter for å få det flyttet. Dinosauren ble satt opp i Torshovdalen, hvor den snart fikk beina slått av med slegge.

Dyret endte på «Avdeling for kontroversiell kunst», ved Sogn og Fjordane kunstmuseum i Førde. Snart kom leserbrevene. Med spørsmål om hvorfor Førde skulle bruke penger på søppel ingen andre ville ha? Museet plasserte dyret på en holme i elva Jølstra i Jølster, der «Stegosaurus» ble skadet av vind og regn og gikk ned for telling i 2000. .. Kanskje ender Knut Steens kongemonument i Førde, på avdeling for kontroversiell kunst? Jammen fekk han nesten rett. no har vi fått kongen til Gulen..

Museumsdirektør vil ikkje ha statuen: http://www.bt.no/innenriks/article349053.ece

Direktør Morten Johan Svendsen ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum synes det er synd fylket hans tar imot kunst andre ikke vil ha.

– Kong Olav-statuen ble avvist av en sakkyndig komité i Oslo kommune. Det er synd vi skal overta prosjekt andre sier nei takk til, sier han til NRK. Han mener det burde vært stilt krav om tillatelse når slike skulpturer settes opp i norsk natur, selv om det er på privat grunn.

fiskeoppdretter med utsøkt kystkunstsmak eller med ekstrem lyst på statue av kongen, tar imot statue ingen vil ha. det er litt kult, det er litt vulgært. eg veit ikkje heilt kva eg skal meine. kem veit

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys