Gå til hovedinnhold

Jeg dør av leversvikt

Da jeg ble født, var jeg ren og naken og passet inn i grønne enger. Jeg var ment å leke med lam, drikke vann på alle fire fra bekken, springe omkring i skogen med blomster i hendene eller flette håret til andre kvinner. Jeg skulle blitt ren og dydig og vært dau når jeg ble førti etter å ha fått en ti femten unger. Men sånn ble det altså ikke.

Jeg ble et pølsespisende hettegensermonster med lite penger og sviktende lever. Jeg labber bortover gata med hull i skoa og hull i genseren og hull i lua og hull i lommeboka. Jeg ligger våken om natta og hører på menn som denger hverandre med veiskilt i gata utenfor, har spøkelser på loftet og politiet på døra med jevne mellomrom. Når jeg skal spise, går jeg på seven elleven. Jeg liker riktignok lam, men helst i pølseform. Når jeg skal drikke, stikker jeg ikke trynet i elva. Jeg går jeg på pub. Jeg bor i by, jeg er single og min dødsårsak vil være leversvikt. Alternativet er at jeg blir kokt.

Jeg spiser pølser og ser på bilder av mammuter og roper til folk på gata at de må begynne å sykle til jobben så jeg slipper å dø i et kokende klimahelvete når jeg er femti. Jeg hører klokkene ringe, og vet klokkene ringer for meg. Jeg holder meg for øra men de ringer og ringer.

Jeg suger i meg pølse etter pølse, vassar i cola og sjangler fra butikk til butikk i en evig kaskade av behov om noe mer. Mer kaffe, mer pølser, mer kake. Jeg runker til lyden av kassaapparatets glade pølsesang i det jeg langa innpå den neste kaffen, slurpa i meg en liter cola før jeg kravla videre, stadig videre, før jeg avslutta med en pizza på løkka og vralta hjem for å purke på sofaen. Jeg var ment for å ligge i grønne enger, men jeg velter meg i pølse og bader i penger.

Hest hest

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Villsauliv på Værlandet

Brenning av lynghei. Ny næringsrik lyng kjem opp og blir fine beite. Her går sauene ute året rundt.

Bønder er meir nyttige enn skribentar

Eg ser at frilansjournalistane Marit Bendz og Heidi Hattestein frå Førde har fått utmerkelsen "Årets frilansere" Eg gratulerer. Då eg såg på Bendz sine bilder på sida hennar Skrifta og veggen , fann eg dette sitatet: "Den som rydder mark, gjør menneskeheten en større tjeneste enn alle Europas skriblere", Voltaire. Eg og ein skribentkompis sat nett idag å diskuterte nettopp dette. I sommar var det nemleg ein bonde som gjorde eit stort poeng, det ut av at han forvalta fleire millionar (ni) kroner enn meg. Han var visstnok ein betre og meir nyttig, meir hardtarbeidande og ærleg samfunnsborgar enn meg (kva er dette slags argumentasjon?), og eg sat å høyrde på og tenkte omtrent dette: gi faen i å dynge meg ned i dine mindreverdighetskomplekser. Eg tjener mine penger til livets opphald, du dine. Eg har valgt min måte å gjere det på, du har valgt din. Det er ikkje min feil at du må springe frå fem om morgonen til tolv om natta kvar dag heile året. At du spring på denn