Trykket i Klassekampen 24.11.2007, bakside-petit
Da jeg ble født, var jeg ren og naken og passet inn i grønne enger. Jeg var ment å leke med lam, drikke vann på alle fire fra bekken, springe omkring i skogen med blomster i hendene eller flette håret til andre kvinner.
Jeg skulle blitt ren og dydig, og vært dau når jeg ble 40 etter å ha fått en ti-femten unger. Men sånn ble det altså ikke. Jeg ble et pølsespisende hettegensermonster med lite penger og sviktende lever. Jeg labber bortover gata med hull i skoa og hull i genseren og hull i lua og hull i lommeboka. Jeg ligger våken om natta og hører på menn som denger hverandre med veiskilt i gata utenfor, har spøkelser på loftet og politiet på døra med jevne mellomrom. Når jeg skal spise, går jeg på Seven Eleven. Jeg liker riktignok lam, men helst i pølseform. Når jeg skal drikke, stikker jeg ikke trynet i elva. Jeg går jeg på pub. Jeg bor i by, jeg er single og min dødsårsak vil være leversvikt. Alternativet er at jeg blir kokt. Jeg spiser pølser og ser på bilder av mammuter og roper til folk på gata at de må begynne å sykle til jobben så jeg slipper å dø i et kokende klimahelvete når jeg er 50. Jeg hører klokkene ringe, og vet klokkene ringer for meg. Jeg holder meg for øra, men de ringer og ringer. Jeg suger i meg pølse etter pølse, vasser i cola og sjangler fra butikk til butikk i en evig kaskade av behov om noe mer. Mer kaffe, mer pølser, mer kake. Jeg runker til lyden av kassaapparatets glade pølsesang i det jeg langer innpå den neste kaffen, slurper i meg en liter cola før jeg kravla videre, stadig videre, før jeg avslutter med en pizza på Løkka og vralta hjem for å purke på sofaen. Jeg var ment for å ligge i grønne enger, men jeg velter meg i pølse og bader i penger.
©Klassekampen
Da jeg ble født, var jeg ren og naken og passet inn i grønne enger. Jeg var ment å leke med lam, drikke vann på alle fire fra bekken, springe omkring i skogen med blomster i hendene eller flette håret til andre kvinner.
Jeg skulle blitt ren og dydig, og vært dau når jeg ble 40 etter å ha fått en ti-femten unger. Men sånn ble det altså ikke. Jeg ble et pølsespisende hettegensermonster med lite penger og sviktende lever. Jeg labber bortover gata med hull i skoa og hull i genseren og hull i lua og hull i lommeboka. Jeg ligger våken om natta og hører på menn som denger hverandre med veiskilt i gata utenfor, har spøkelser på loftet og politiet på døra med jevne mellomrom. Når jeg skal spise, går jeg på Seven Eleven. Jeg liker riktignok lam, men helst i pølseform. Når jeg skal drikke, stikker jeg ikke trynet i elva. Jeg går jeg på pub. Jeg bor i by, jeg er single og min dødsårsak vil være leversvikt. Alternativet er at jeg blir kokt. Jeg spiser pølser og ser på bilder av mammuter og roper til folk på gata at de må begynne å sykle til jobben så jeg slipper å dø i et kokende klimahelvete når jeg er 50. Jeg hører klokkene ringe, og vet klokkene ringer for meg. Jeg holder meg for øra, men de ringer og ringer. Jeg suger i meg pølse etter pølse, vasser i cola og sjangler fra butikk til butikk i en evig kaskade av behov om noe mer. Mer kaffe, mer pølser, mer kake. Jeg runker til lyden av kassaapparatets glade pølsesang i det jeg langer innpå den neste kaffen, slurper i meg en liter cola før jeg kravla videre, stadig videre, før jeg avslutter med en pizza på Løkka og vralta hjem for å purke på sofaen. Jeg var ment for å ligge i grønne enger, men jeg velter meg i pølse og bader i penger.
©Klassekampen