Gå til hovedinnhold

Sweden - on the train to Stockholm

This trip, Anne covering The Barentsregion 2008, comes to an end. I am on the train from Sundsvall to Stockholm, and I can't tell you I look forward to going back to the same old streets of Oslo. Well, of course, Oslo is a nice city, and there are lots of nice people, but sometimes I am just gettin' fed up, and I am not sure if I am not still fed up with Oslo, the way I was before I went on this trip, and the trip before this one. Guess I'll find out soon, but tonight is Stockholm.

Well. To sum up, this has been a really great trip, and I've met dozens of nice people on my way from Bodø to Umeå. In Oulu, Janne asked me: What is the main difference between Finnish people and Norwegians? The language, I replied. And I have never seen Norwegians drink a big glas of milk in the pizzahut after leaving the nightclubs, but I guess, that is not a bad habit, and I have no idea if this is something most Finnish folks do, or if it was just those guys I met who did it, and who knows if they do it once a year, or every week.

I also noticed that people in Finland, at least in Oulu and Rovaniemi, wait for the green man before crossing the street. I walked ahead, and started wondering maybe you had to go to jail or something if you went when lights were red, but no, people are just being nice to the green guy. Well, I don't get it. He's just made of light.

And, after thinking some, I am pretty sure that people don't drink milk after dancing everywhere. That must be something very Finnish.

When in Rome, do as Romans. When in Oulu, do as Oulu-folks. I met Mikko from Oulu, and made him drink a whole lot of milk. I am not sure if he was used to it. Maybe he thaught: these funny Norwegians drink milk after dancing, that is quite strange, but I just tried to act Finnish;)

Mikko and me drinking milk and eating pizza in Oulu, Finland.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys