Gå til hovedinnhold

Skrivande nikkersadel

Klassekampen er ute med det relanserte bokmagasinet. I første utgave skriv Karin Sveen under overskrifta "Litterær livsstil" om at "Den litterære kulturen har et strøk av puritanisme".

"En ny litterær livsstil skal være etablert, med skriveskoler og koffeinfri kaffe. Selskapelighet avsluttes tidlig på kvelden fordi forfatterne vil hjem og sove, slik at neste dag ikke tar skade av rangling og tullprat, (...) Hun spør: hvorfor går dagens forfattere heller på gym enn på bar? Hvorfor er så mange av dagens forfattere så hardworking? Ja, si det. Svaret kan være at samtidens litterære kultur har fått et anstrøk av puritanisme, sier J. Robert Lennon, professor i creative writing på Cornell University (...)."

Han forklarer det med at det har blitt vanskeligare for ein forfattar å tjene til livsopphald, og at mange må ta ekstrajobbar for å klare seg. Dette er ikkje lett å forene med uorganisert fritid og improviserte pausar. (Dette ser mørkt ut for meg).

Litteratur har kort sagt blitt eit marked, og ja det er ikkje noko nytt eller uventa poeng. Litteratur er bissniss og det første ein stakkar må klare, er å skrive nok sider til at boka blir omfatta av innkjøpsordninga. Det vil sei magiske 48 sider. Greit nok, 48 sider er kanskje ikkje allverda men det er eit økonomisk krav at du skal tjene penger, din skriveslamp. Du må bringe bissniss til forlaget ditt!

Og ver ikkje rar. Oppfør deg og ikkje smadr imaget ditt med å vere ein slabbedask, tenker eg. Ein må framstå som edruelig (?), høflig (den skal eg klare), samt uskandaløs. Ok, det siste kan eg greie. Lat vere å sloss på fest eller flyg på sjefen, skriv gjerne i avisa men bli ikkje identifisert med Frp eller andre antiintellektuelle ting. identifiser deg med høgkultur? Tja, jau. Eg balanserer fint på linja her med mine spissinnretta utsagn.

Uansett, høgkultur har blitt ein subkultur, blir det slått fast i same bokmagasin, og akkurat det trenger ein ikkje lese Klassekampen for å vite om. Men av og til tenker eg at denne subkulturen er altomfattande, over alt, omgir meg på alle kantar. Sikkert fordi ein lever i bobla her i Oslo, og kaffe på Litteraturhuset er like normalt som å slenge innom Aschehoug ein tirsdagskveld. Men i den store sammenhengen, i det store bildet, er ikkje dette daglegdags livsstil for den gjengse nordmann. Seff. Ikkje alle kan skrive. Det ville blitt heilt krise om alle sat og skreiv.

Vi har alle våre nisjer, nokon køyrer trailer og andre er legar, men på same tid: er det meir utskjelt å tilhøyre subkulturen ein kallar høgkultur? Tja, muligens. Kanskje fordi det krever mykje av deg, og fordi folk i Norge tradisjonelt har vore skeptiske til elitar. Vi kan snakke om ein kulturell elite, og er det patetisk? Tja, nei, neppe. Den er jo der.

Og den kulturelle eliten trimmar og går Birkebeinaren. Det gjer også finanseliten, samt ein skokk med andre folk, men nikkersadelen/ kondisjaget/ Birkebeinermerket er også i ferd med å innta skrivestanden, kan det sjå ut til. Så om ein skal bli forfatter, kan ein like godt også bli nikkersadel/ Birkebeiner-adel, slutte å bruke dagane på å skrive på brune pubar akkompanjert av rockemusikk og øl, men lese inn manus på tape medan ein joggar i skauen. Tanken er edel, men eg fryktar det kan bli ein beinhard overgang på trass av at eg har fortid både som fjellklatrar og hestetrenar og trenar både i marka og på helsestudio: Birken ser for meg ut som eit jævlig helvete, og skal eg delta der skal eg ha med meg privatbil med kakaomaskin og eiga seng.

Det får bli på sikt. Når eg blir førti. Då skal eg i tillegg kjøpe meg nikkers. I år har eg ikkje lyst. Eg har nok med å skrive dei 48 sidene.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...