Gå til hovedinnhold

og fritt ord prisen gjekk til.... BYGDEDYRET!

eller til Nina Karin Monsen, om du vil.

Att ho representerer det frie ord, er for meg ei gåte. Dama representerer

1) FORDOMMER
2) VANKUNNE


Ein treng ikkje nødvendigvis dele ut ein Fritt Ord-pris kvar gong bygdedyret maktar å trenge gjennom i offentlig debatt på nasjonalt plan.

Avisbildene her er frå dagens Dagbladet, altså søndag 26.april.

Greit nok at det finst få som Monsen i elitesjiktet av offentlig debatt, men at det finst få der, betyr ikkje at det finst få som Monsen alt i alt! Som Unn Conradi Andersen klokelig skreiv i Dagbladet Magasinet igår, representerer Monsen folkemeininga rundt kjøkkenborda. Og den som samtykker, slik Monsen gjer, med det som diverre nok er ei folk flest-meining, bringer ikkje verda framover. Berre daud fisk følger straumen. Det er dei som tenker sjølv og som tenker nytt, som bringer verda framover. Slike som Monsen bidrar kun til å halde verda litt tilbake, hindre framgangen, til å bremse.

Men, som Andersen også påpeiker, er ikkje åndssnobben i Oslo, debatteliten, i kontakt med folk flest så for dei er vel Monsen eit kledelig og lett underhaldande innslag i kvardagen som ellers i sterk grad er prega av politisk korrekthet og ja, mange av dei same stemmene som går att.

Dei synspunkta Monsen hevdar, får no legitimitet gjennom Fritt Ord-prisen. Det er greit å irettesette homofile. Det er ikkje slik at homorørsla har vunne i alle miljø. Trust me. Desse haldningane finst og dei plagar mange menneske i det ganske land. Kvifor skal dei premierast?

Monsen, du bidrar til å oppretthalde VANKUNNE og FORDOMMAR i det offentlige rom. Om få år er du glømt. Du er irrelevant i det store bildet.

Eg kjenner alt no lukta av død fisk, og shit, sjekk den sterke strømmen.

Bildetekst: Her seier Monsen at det er heterofile som bygger samfunnet. Før har ho sagt at homofile har høg utdanning.. Kva meiner ho med samfunnsbygger? Ein som reproduserer? Etter å ha lest kva ho kan prestere å lire av seg i dagens papir-Dagbla, er eg beint fram sjokkert.


Og på slutten eit apropos: at Monsen er ein original i elitedebatten eller kva eg skal kalle det, seier vel noko om at folk flest-meiningar ikkje finst på dette nivået. Det er reservert for ein liten krets. Så ja, er det eit problem at folkemeiningar ikkje kjem til topps på debattskalaen? Kanskje. Vi veit jo frå før av at avstanden mellom folk og media, og folk og politikere, er stor. No også mellom folk og debattsjiktet eller meiningsytrarane. Det har vi her fått bevist ved at Monsen fekk prisen. Avstanden er ikkje berre stor, den er tydeligvis enorm.

Heller enn å gå frå debatt til debatt i Oslo, bør debattredaktørane og eliten ta seg eit årlig feltarbeid ute blant vanlige folk og høyre kva dei faktisk tenker og meiner. Det hadde dei hatt godt av. Eg ser berre meg sjølv, når eg ein sjelden gong vender blikket og trynet tilbake til Vestlandet. Miljøforandringa frå synserne på Litteraturhuset og journalistane og ja, desse folka eg omgås her i Oslo, er enorm. Eg føler meg nesten som på teater, som på feltarbeid. Så stor er faktisk spriket, eller skillet, mellom kultureliten i Oslo og resten. Slik er det berre, det må vi forholde oss til, men ein trenger ikkje nødvendigvis dele ut ein Fritt Ord-pris kvar gong bygdedyret maktar å trenge gjennom i offentlig debatt på nasjonalt plan.

Avisutklippa her taler for seg sjølv. Dette handler ikkje om fritt ord, men om dumskap og vankunne. Greit nok at det er reaksjonært, men i tillegg er det, og i dag er eg enig med Dagblas leder: "Monsens bidrag er mer nedrig enn modig ved at hun legitimerer vrangforestillinger og fordommer".

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys