Den virkelige kulturkampen står mellom by og land med rovdyr som omdreiningspunkt, seier sosiolog Ketil Skogen til Klassekampen. Det kan så vere, eg er enig med at skillelinjene står sterkt mellom by og land som Knut Olav Åmås påpeiker i dagens Aftenposten, men eg er litt usikker på om det er rovdyr som er omdreiningspunktet. Årsaka til at eg ikkje trur dette stemmer, er at rovdyrproblematikken kun eksisterer i deler av landet.
Uansett. I dagens Klassekampen seier Elin Ørjasæter at det er ei klassekonflikt i rovdyrdebatten, at sauebønder tilhøyrer en underklasse, og er de som kommer aller dårligst ut i landbruksforhandlingene. (Eg har ofte sjølv lurt på kva som gjer at så mange menneske i sentralt plasserte strøk har så stor glede av å sparke mot sauebønder?) Ørjasæter tar stilling mot rovdyr.
Eg vil ikkje gå så langt som å sei at eg er motstander av rovdyr, men vi har soner for rovdyr i dette landet, og dei vel eg å forhalde meg til i debatten. Eg tek derimot stilling mot kompetansemangelen som dominerer i debatten, og eg tek stilling for sauebøndene.
Avstanden mellom bygd og by er enorm, særlig i rovdyrdebatten. Og avstanden mellom dei kompetente debattantane desto lenger. Dei finst knapt. Og når dei kjem på bana, vert dei ofte nedrent av følelseslada synsere.
Som Ørjasæter påpeiker: Den uvitenheten og ikkeforståelsen som råder i en del av de miljøene jeg vanker i, er overraskende massiv. Det er ikkje berre der. Uvitenheten dominerer også blant dei som påstår at dei har peiling. I tillegg har vi ein del organisasjonar som likar å sei at dei jobber for dyrs rettigheter som sprer om seg med kunnskapsmisbruk og virkelighetsforvrenging.
Ho har heilt rett. Les min kronikk om rovdyrdebatten i mandagens Klassekampen, samt reportasje om bjørnejakt lenger ut i veka.
Vil du skaffe deg reell kompetanse på bjørn: sjekk ut Den skandinaviske bjørneprosjektet.
Uansett. I dagens Klassekampen seier Elin Ørjasæter at det er ei klassekonflikt i rovdyrdebatten, at sauebønder tilhøyrer en underklasse, og er de som kommer aller dårligst ut i landbruksforhandlingene. (Eg har ofte sjølv lurt på kva som gjer at så mange menneske i sentralt plasserte strøk har så stor glede av å sparke mot sauebønder?) Ørjasæter tar stilling mot rovdyr.
Eg vil ikkje gå så langt som å sei at eg er motstander av rovdyr, men vi har soner for rovdyr i dette landet, og dei vel eg å forhalde meg til i debatten. Eg tek derimot stilling mot kompetansemangelen som dominerer i debatten, og eg tek stilling for sauebøndene.
Avstanden mellom bygd og by er enorm, særlig i rovdyrdebatten. Og avstanden mellom dei kompetente debattantane desto lenger. Dei finst knapt. Og når dei kjem på bana, vert dei ofte nedrent av følelseslada synsere.
Som Ørjasæter påpeiker: Den uvitenheten og ikkeforståelsen som råder i en del av de miljøene jeg vanker i, er overraskende massiv. Det er ikkje berre der. Uvitenheten dominerer også blant dei som påstår at dei har peiling. I tillegg har vi ein del organisasjonar som likar å sei at dei jobber for dyrs rettigheter som sprer om seg med kunnskapsmisbruk og virkelighetsforvrenging.
Ho har heilt rett. Les min kronikk om rovdyrdebatten i mandagens Klassekampen, samt reportasje om bjørnejakt lenger ut i veka.
Vil du skaffe deg reell kompetanse på bjørn: sjekk ut Den skandinaviske bjørneprosjektet.