"Aschehoug skal være landets ledende uavhengige litteratur- og kunnskapsformidler, garantere for ytringsfrihet og arbeide for åpen, internasjonal kulturkontakt", står det på forlagets twitter-profil, og vi tek dette sitatet som utgangspunkt for dagens bloggpost: (årsaka til at eg nyttar dette forlaget som eksempel, er at det er dette forlaget eg kjenner til, og den man elsker, omtaler man).
Idag stiller eg spørsmålet: kva betydning har norske forlag for bevaring av ytringsfriheten? Jamfør neste bloggpost der tema er om det er for lett å gi ut bøker i Norge.
Om det er ytringsfrihet, bør det også vere "lett" å gi ut bøker, men om det er "for lett", blir bøkene for dårlige. Og er det egentlig "ytringsfrihet" som ligg bak den floraen av samtidslitterære bøker, eller debutanter, ein finn på markedet? Nei, det er eg rimelig sikker på at det ikkje er.
Neste spørsmål kan altså bli: har ytringsfriheten mindre betydning, medan jakta på den neste store norske forfattaren er i sentrum?
Eg kan også utvide mitt innlegg frå igår til å diskutere korvidt det er slik at forlaga er så redde for å gå glipp av dei store, nye talenta, at dei spammer bokmarkedet med store mengder ubetydelige debutanter som vi strengt tatt skulle ha vore spart for.
Som ein skrivande kjenning av meg formulerte her om dagen på spørsmålet "Er det for lett å gi ut bøker i Norge?
Hans svar var dette: "Jeg tror man bør forsøke å drite i hva alle andre utgir og bare skrive den boken man selv savner. Jeg tror nok ikke debutantene er hovedproblemet. Det finnes mange typer debutanter, og det er klart, de fleste gir bare ut én bok. Og det er greit. Jeg mener: Tenk deg at alle disse debutantene også skulle ha store forfatterskap med uinterssante bøker!!! Men ja, det kommer ut for mange likegyldige bøker, men hvem skal man legge skylden på? Samtidig er det imponerende at en liten nasjon som Norge, tross alt, har en del veldig gode forfattere. Problemet for forlagene er at de ikke kan risikere å gå glipp av potensielle viktige forfattere og dermed kanskje slipper for mange ut i offentligheten, og innkjøpsordningen gjør jo at risikoen er
minimal. I alle fall for de store forlagene."
Dette er interessante refleksjonar frå ei klok sjel. Han poengterte også at han ikkje les samtidslitteratur all den tid den kjeder han enormt. Då er vi to, og no er vi også inne på tema for ein av dei neste bloggpostane: våre litterære forbilder må vi stort sett ut av landet for å finne. Har ein ambisjoner, må ein sjå over grensene, og sidan vi har ambisjoner, ser vi over grensene.
Idag stiller eg spørsmålet: kva betydning har norske forlag for bevaring av ytringsfriheten? Jamfør neste bloggpost der tema er om det er for lett å gi ut bøker i Norge.
Om det er ytringsfrihet, bør det også vere "lett" å gi ut bøker, men om det er "for lett", blir bøkene for dårlige. Og er det egentlig "ytringsfrihet" som ligg bak den floraen av samtidslitterære bøker, eller debutanter, ein finn på markedet? Nei, det er eg rimelig sikker på at det ikkje er.
Neste spørsmål kan altså bli: har ytringsfriheten mindre betydning, medan jakta på den neste store norske forfattaren er i sentrum?
Eg kan også utvide mitt innlegg frå igår til å diskutere korvidt det er slik at forlaga er så redde for å gå glipp av dei store, nye talenta, at dei spammer bokmarkedet med store mengder ubetydelige debutanter som vi strengt tatt skulle ha vore spart for.
Som ein skrivande kjenning av meg formulerte her om dagen på spørsmålet "Er det for lett å gi ut bøker i Norge?
Hans svar var dette: "Jeg tror man bør forsøke å drite i hva alle andre utgir og bare skrive den boken man selv savner. Jeg tror nok ikke debutantene er hovedproblemet. Det finnes mange typer debutanter, og det er klart, de fleste gir bare ut én bok. Og det er greit. Jeg mener: Tenk deg at alle disse debutantene også skulle ha store forfatterskap med uinterssante bøker!!! Men ja, det kommer ut for mange likegyldige bøker, men hvem skal man legge skylden på? Samtidig er det imponerende at en liten nasjon som Norge, tross alt, har en del veldig gode forfattere. Problemet for forlagene er at de ikke kan risikere å gå glipp av potensielle viktige forfattere og dermed kanskje slipper for mange ut i offentligheten, og innkjøpsordningen gjør jo at risikoen er
minimal. I alle fall for de store forlagene."
Dette er interessante refleksjonar frå ei klok sjel. Han poengterte også at han ikkje les samtidslitteratur all den tid den kjeder han enormt. Då er vi to, og no er vi også inne på tema for ein av dei neste bloggpostane: våre litterære forbilder må vi stort sett ut av landet for å finne. Har ein ambisjoner, må ein sjå over grensene, og sidan vi har ambisjoner, ser vi over grensene.