Gå til hovedinnhold

Økobløffen del tre: plankehauger kan også tenke

Eg skal innrømme eg synest det er fasinerande å bli omtalt i Klassekampen som ein spion frå bygda som argumenterer som ein lettantennelig plankehaug med skjult agenda. Eg skal også innrøømme at eg la hodet bakover og lo høgt då eg las lesarbrevet. Herregud og buddah. Kva blir det neste. Han fyren skulle hatt ein premie, tenkte eg.

Vekas premie for lattervekkande lesarbrev går herved til stipendiat Svein Anders Noer Lie ved Universitetet i Tromsø. Eg lo så eg velta då eg las dette lesarbrevet, Noer Lie. Det er ikkje ofte eg ler så godt av eit lesarbrev, og sidan debatten er avslutta i Klassekampen - går eg gjennom lesarbrevet ditt her på bloggen.

Vi går rett på sak. "Økomat er for Oslo 3", påstås det i lesarbrevet.

Så kva med oss på Ring to? Kan ikkje vi få litt økomat vi også? Her eg sit i hipsterkåken min på løkka og drikk rådyr rødvin med beina på bordet meiner eg absolutt litt økomat hadde matcha habitten. Eller hur?

Vidare!

"Etter å ha fulgt og delvis deltatt i en debatt med AViken om økologisk landbruk sitter jeg igjen med en følelse at hun ikke har blitt imøtegått på sitt delvis skjulte hovedbudskap: At økologisk landbruk er bare juks og bedrag laga til som en markedsføringsstrategi. (Se også Vikens blogg)."

Noer Lie. La det vere heilt klart. Du har eit skarpt hovud, og du har tatt mitt poeng, sjølv om eg synest du trekk det litt langt. Dette er nemlig ikkje eit skjult hovudbudskap, min venn på nordkalotten. Det er min offentlige bodskap, og eg vil gå langt i å påstå at økolandbruk er juks og bedrag, mekka til ein markedsføringsstrategi, og ja, sjå gjerne Vikens blogg. Der står det i innlegg etter innlegg, at det er dette eg meiner. Slutt å kødde Noer Lie. Du er filosof. Finn deg ein iglo og slutt å bølle med oss som bur innanfor Ring to med beina på bordet og jævlig dyr rødvin på kartong etter kartong, huset småkk fullt i Morgenbladets tøffeheltspaltar tett i tett langs alle vegger, tak og bord. Eg ser ikkje nordkalotten for berre hipsterkåk, så slæpp off. Du hakje misforstått meg. Økomat suger, mister.

Vidare. Her kjem det eit par formuleringar som krev manns mot å sende inn til ei avis med 25 000 i opplag. Formuleringane er fantastisk.

"Hennes belegg for dette består etter min mening av en ørliten haug lettantennelige plankebiter hun har røska til seg i forbifarta, og hvis man ser på hvordan økologisk landbruk oppsto; hvordan kan en slik påstand være noe annet enn forskrudd oppspinn?"

Litterære talent glitrar i buskene.

"Det er mange (?) som har noe i mot økologisk landbruk fordi det har blitt en slags identitetskapital for den helsebekymra (øvre) middelklassen. (Gutta på gølvet/autensiteten eter vanlig gulost - økonomipakke). Det er innenfor denne konteksten hvor folk kjøper økologisk mat fordi det er en markør, eller fordi de har "hørt at det skal være så bra" at Vikens meninger om økologisk landbruk har noen som helst mening. "

Dette ressonementet er funny. Det er snodig formulert..., men eg antar det betyr at eg meiner at økomat er for min eigen sosiale klasse, eller at folk i min egen sosiale klasse, middelklassen, bruker økomat som markør, eller noko i den dur. Oss øvre middelklasse som er født med gullbelagt bokhylle i kjeften, og som har minst seks års høgare utdannelse. Men seriøst Noer Lie. Økomat er ikkje nødvendigvis eit middeklassefenomen innanfor ring to. Det er nok berre på nordkalotten at det er slik.

Denne formuleringa er også interessant. Her er eg omtalt som "spion frå bygda".

"(Spion fra bygda kommer halsende inn til byen og forteller den pratende hop at det de tror er ekte er falskt - igjen)."

Spenstig.

Til slutt drar Noer Lie ei skikkelig hardbarka strofe:

"Hvis man ser på hva økologisk landbruk egentlig er", vil man straks forstå at disse meta-ytringene snakker til hverandre og ikke om saken selv."

Men seriøst Noer Lie. Dette plankepratet må du lenger utanfor ring to med. Vi gudsord frå bygda tar ikkje lett på økomat. No har du servert meg møl i to lesarbrev (ødelagt av blogging i lesarbrev ein, og plankehaug frå bygda i lesarbrev to).

No venter eg meg real shit i neste runde.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys