Gå til hovedinnhold

Hundre år av Herbjørg Wassmo

Medan alle snakka om "Min kamp 1" av Karl Ove Knausgård, sat eg og las "Hundre år" av Herbjørg Wassmo. Wassmo er ein av mine norske favorittar, saman med Vigdis Hjorth. Eg kjem i farta ikkje på andre norske favorittar, bør eg skamme meg som ikkje seier Dag Solstad??, men av andre kvinnelige forfattarar, gud forby å kalle ein forfattar kvinnelig, som skriv om kvinners liv, kan eg nevne i fleng Doris Lessing. Dyktig dame. Eller kanskje eg skal sei klok forfattar. Ok. Ho er ikkje norsk. Men i klartekst: eg digger å lese om kvinners liv og det er kvinners liv Hundre år handlar om. Kvinner og kvinner og deira menn, kjærlighet, skjebnen, ulykker, livet, regnet, døden, skispor, måneskinn, livet. Alt dette finn ein flust av i Hundre år.

Mi absolutte favorittbok frå Wassmo, er Dinas bok. Den er fabelaktig. Det er ei slik bok der du blir aldeles frå deg ved tanken på at den snart er lesen ut. I "Hundre år" møter vi att Dinas son som ho fekk med mannen ho blei gift bort til som tenåring. Denne mannen skubba ho sidan utfor stupet då sleden for av veien på glatta midtvinters, men før ho skubba han utfor stupet, hadde ho slite han ut i senga. Dette hugsar eg også frå filmen. Den feite mannen som låg utsliten i senga og vart ridd inn i solnedgangen av den unge, kåte Gina. Dette var vel å merke etter at ho kom ned frå treet der ho sat på bryllupsdagen sin. Gina var eit fenomen. Brutal livselsker. Original. Passa ikkje på bygda og ikkje som kjerring. Var ikkje spes glad for å bli gifta vekk, forståelig nok, men ålreit.

Sonen blei på slutten av Dinas bok vitne til at Dina skaut den russiske elskaren sin. Det blir aldri skrive i klartekst, men vi forstår at det er dette som skjer. I Hundre år kjem sonen tilbake, denne gongen som ein kjekk og nyutdanna lege frå universitetet i København. Han kjem til Sara Susanne som ligg i barselseng og føder eit dødt barn. Det er utan tvil erotiske dragningar mellom dei, men slikt går ikkje an. Ho er gift kvinne. I det heile er det få av Wassmos kvinner som får ein mann dei vil ha. Dei vel fornuften, dei blir hos familien. Ingen vel kjærleiken, om vi ser bort frå Sara Susannes dotter Elida. "Herbjørgs oldemor, mormor og mor. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte".


Omslaget er henta frå Gyldendal.no

Kva ein vil og kva det til slutt blir til, er ofte to svært ulike ting. Det var vel iallefall slik før der plikt og "du skal og bør" nok dreiv mang ei sjel på havet. Eg tenker, som eg har tenkt før, at det er greit å tenke før ein blir altfor gammal. Det er ikkje få gonger ein har hørt eldre menneske fortelle at dei innsåg så altfor seint, at dei prioriterte og valgte feil. Dette ser ein igjen og igjen, ofte føler eg, i kvar einaste bok av/ om kvinneliv og -skjebner eg les, med unntak av Drømmefakultetet av Sara Stridsberg, at det å egentlig ikkje heilt kunne velge noko anna enn det utpeikte sporet, er det som skapar handlinga. Valerie Solanas tek sine eigne kreisi grep.

Handlar det egentlig kanskje berre om at utan å handle på tvers av sine følelsar, eller å føle på tvers av sine handlingar, blir det ingen gode bøker? Eg har ikkje noko svar, men eg trur det er ganske mykje slik. Å ville noko og gjere noko anna, å gjere noko utan å ha andre valg eller å gjere valg fordi ein ikkje har eit valg. Spennande nok er det mulig å leve rike liv utan at livet er glam og glitter. Rike liv gir god litteratur. Eg ser fram til fleire kloke bøker om kvinner og kvinners liv.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...