Gå til hovedinnhold

Terrortruslar er ein trussel mot ytringsfriheten

Dagbladets Lars Helle sa til Klassekampen at dei trykte pga nyhetsverdien i tegninga.
Spørsmål: ligg nyhetsverdien i at teikninga NYLIG blei posta på PST si side på FB.. Holder det? Kva anna nyhetsverdi har teikninga? Er nyhetsverdien så stor at den fortjener plass på framsida, eller er kuriosaverdien så høg at dei må plasserast der, eventuelt sjokkeffekten?

Kokkvold ville ikkje ha trykt teikninga slik Dagbladet gjorde, skriv Journalisten.
Han seier ikkje noko om korleis han ville ha gjort det.

Denne saken handlar like mykje om etikk som om ytringsfrihet. Det handlar ikkje om korvidt vi kan trykke slike teikningar, fordi det kan vi.

Den debatten bør vi ikkje bruke tid på. Årsak: ytringsfriheten er der og den har takhøgde for slike teikningar i avisa. Ikkje noko å snakke om.

Spørsmålet er dette: er det etisk forsvarlig, er det klok bruk av ytringsfriheten å trykke ei slik teikning på Dagbladets framside?

Det sårar, seier mange. Ja, men ein kan ikkje late vere å trykke saker og ting sjølv om dei sårar.

Eit forbud mot å såre ville bety innskrenka rett til ytring, ergo må det vere lov å ytre ting som potensielt kan såre. Å påstå seg såra, er også å innta ei offerrolle.

Er debatten pressetikk eller ytringsfrihet?

Spørsmålet er: Var det klokt av Dagbladet å trykke karrikaturane

Truslane i denne saka (nettsaka til Dagbladet) er skremmande og openbare. Dei bygger opp under rasisme og muslimhat. (Eg legg ikkje inn linken her pga eg vil ikkje linkes til Dagbladets nettside, dei linker automatisk opp blogger som lenker til dei, til sine nettsaker).

"Vi må si fra når mediene går for langt. Og mediene i Norge har gått for langt, og myndigheten gjør ikke noe", seier han.

Mediet har kanskje kryssa ei etisk grense, eller grense for klok utøving av rolla som presse. Saka sårar ei rekke muslimar, men det er å dra det ut av dimensjonar når ein så truar med terrorangrep på bakgrunn av teikningane. Ønsker ein å skrenke inn ytringsfriheten? Kva vil ein? Markere ståstad? Senke takhøgda? Sleppe å bli såra? Til opplysning er mediene sin eigen domsstol i dette landet. Det er bra. Våre medier er ikkje statsdominerte. Heldigvis. Dei står fritt. Slik må det vere.

Så det spørs kva strek ein snakkar om. Dei gjekk ikkje over streken for ytringsfridom, men kanskje over ein etisk strek. Her må ein halde tunga beint i munnen.

Slike truslar bidreg til å innskrenke ytringsfriheten. Dei skapar sjokkeffekt og avsky. Kva vil ein oppnå med ein slik advarsel?

Så grensa er glidande. Er det etisk forsvarlig? Når dei truer oss, skal vi ikkje trykke igjen? Om vi let vere, er vi begrensa/ har vi fått innskrenka ytringsfridom,eller er vi presseetisk forsvarlige?
Eg har ikkje nokon fasit, men det er eit interessant spørsmål å diskutere, spesielt når det går så langt som at det blir trua med terrorangrep på norsk jord. Det er definitiv ein trussel mot ytringsfriheten å true med slikt, og er ein langt større trussel mot ytringsfriheten enn kva trykking av karrikaturane er ein trussel mot muslimars integritet.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb