Gå til hovedinnhold

Bestialsk landbruk to: ved enkelte norske slakterier er det tillatt å skyte löse dyr. Les hvordan det ser ut:

Av ökonomiske årsaker har enkelte norske slakterier fritak fra å fiksere dyr ved skyting.

Nytt bomskudd, oksen stirrer mot pistolen. Nytt skudd, den går ned på kne, svaier. Nytt skudd, oksen går i sementgulvet

Om du sparker en hund som ligger nede, biter den, aldri spark en ku, likevel skytes oksene på slakteriet tre ganger i hodet før de faller, beina stikker rett ut, blikket fullt av redsel stivt stirrende fremfor seg når de ramler ut luken fra skyteboksen, ned på gulvet, blir liggende, øynene ruller, den er bomskutt før slakting. Den skytes igjen, og igjen, heises opp etter bakfoten, blodårene kuttes, blodet fosser. Det er viktig å ikke ødelegg hudene med blod.

Kua har panikk, den hopper sidelengs i en meterbred boks, pang, faller, beina stivt strittende, luken åpner seg, kroppen faller ut, treffer gulvet, kjetting rundt bakfoten, heises mot taket, blodårene kuttes, beina sparker. En ny okse kommer inn i fangbokser. De skyter den igjen, og igjen, øynene ruller slik de dødes øyne ikke skal rulle. Det er fort gjort å bomme.

Flere norske slakterier har fritak fra å fiksere dyr ved skyting før slakting. Jeg mener det er etisk betenkelig når man vet hva som fort kan bli resultatet: for mange bomskudd.

Oksene ramler, faller ut luken, skytes en gang til, den heises opp. Metall og død, sement og død, metall og død. Neste okse står stresset i fangboksen. Nytt bomskudd, oksen huker seg ned, stirrer mot pistolen. Nytt skudd, den går ned på kne, svaier. Nytt skudd, oksen går i sementgulvet.

Jeg rygger. Jeg er på et slakteri som har fått fritak fra kravet om at store dyr skal være fiksert ved skyting før slakting.

Det er fort gjort å bomme, sies det. Sånt skjer. Det er menneskelig å feile.

Jeg er nyutdannet dyrlege, ny i jobb, ute i felten for å ta vare på dyrevelferd. Eksemplene jeg beskriver er ikke fra min jobb, men fra slakteri.

Tenk deg to-fire hull i pannen på hesten din. Kruttslam på kraniet. Fire eller to hull er tre eller ett for mange.

Hvorfor tillates det? Hva betyr egentlig dette pratet om dyrevelferd? Hva ligger det i Lov om dyrevelferd når virkeligheten er som den er? Hvorfor skryter en denne loven opp i skyene på samme tid som det gis tillatelser til å skyte løse dyr før slakting? Jeg kunne også tatt opp en rekke andre problemstillinger, men i første omgang tar vi denne.

Helt enkel praksis: dyr med panikk som står løse, er ingen lette blinker. De slår med hodene. Dette kan lett føre til bomskudd etter bomskudd.

Kuer og okser brøler mellom betongveggene, bomskudd skjer flere ganger den korte stunden jeg står der. Griser piskes ut av lastebilene, rusler nysgjerrig bortover gangen, betong. Mange dyr har tillit til mennesker.

Dette er ikke dyrevelferd, dette er overgrep. De utføres mot både konvensjonelle og økologiske dyr.

Men det koster altså penger å lage bokser som fikserer dyrene før skyting. Er dyrevelferd så lite verdt?

Utviklingen går i den retningen den gjør: bestialisering, industrialisering, brualisering av landbruket. Hvor går egentlig grensen for hva en kan tillate? Hvor går grensa for når en skal snakke høyt om hva en ser?

Folk har krav på å vite hva det er som foregår bak lukka dører av stål og betong. Og viktigst av alt: dyrene som møter boltepistolen der inne på slakteriene har krav på en skikkelig behandling. Det må ikke være «helt greit å bomme». Når dyr skytes løse, er det vanskeligere å treffe enn om de er fiksert. «Det kan skje at en bommer, dyrene kaster jo på hodet». Selvfølgelig kaster de på hodet. Dyrene er stressa og redde på ett nytt sted (slakteriet) og forsøker å komme seg unna. Kuer som kaster hodet fra side til side i panikk eller flere hundre kilo tunge okser som bykser oppetter veggene, er ikke lette blinker. Det skal de heller ikke være. Disse dyrene har krav på en skikkelig behandling på sin siste reise etter et langt liv i Tine, Synnøve Finden eller Q-melks tjeneste som melkekuer, eller på veien til kjøledisken for Gilde, Fjordland og andre. Det er ikke norske bønders skyld at dyr skytes løse. Hvorfor tillater Tine, Synnöve Finden, Q-melk, Gilde og andre at dyrene som leverer deres produkter ender opp med å bli skutt löse?

Jeg vil tro mange bønder ikke er klar over hva som foregår ved slakteriene.

Det er norske myndigheter som gir fritak fra påbud om at produksjonsdyr skal være fiksert under bedøving før slakting. Det er norske myndigheter som tillater at dyr må skytes mange ganger før de slaktes. Dette fører til at hesten din kan risikere å bli truffet først på fjerde skudd. Det høres brutalt ut. Det er brutalt. Og hva gjör Mattilsynet? De gir tillatelse til fritak for fiksering av dyr ved skyting för slakting.

Les forskriften som påbyr fiksering av dyr för slakting: Paragraf 14: Dyr skal fikseres på egnet måte for å sikre at bedøvingen skjer på en slik måte at de ikke utsettes for unødig smerte, lidelse, stress eller skade.

Jeg sier ikke at det er bedre i andre land. Der er dessverre ofte verre, jeg har sett det selv ute i praksis utenlands. Brutaliteten mot melkekuer og produksjonsdyr er tidvis grenseløs. Om man beskriver det, har folk vanskelig for å tro det en forteller. Det er stor avstand fra dyr til konsumenten som kjøper maten i butikken. Kunnskapen om matproduksjon er lav ute blant folk.
Men det faktum at det er enda verre dyrevelferd andre steder i verden, er ikke et argument for å tillate uholdbare praksiser i Norge.

Så hva kan man gjøre som veterinær? Det ville være dyrt å bygge om slik at dyrene kan fikseres, sies det. Fritak innvilges. Så hvor skal grensa gå?

Da jeg studerte ved Norges Veterinærhøgskole lærte vi at vi skal syte vel om dyra. Avstanden fra liv til lære kan være lang. Sånn går det når pengene styrer, når sektoren underfinansieres. Det koster å produsere mat.

Avstanden mellom myndigheter og grasrot kan også være stor. Jeg vil tro at den som sitter og gir tillatelse til skyting av løse dyr, aldri har vært der når en desperat okse på flere hundre kilo skytes for tredje gang eller en fjording som har vært en hel families kjæste eie i tjue år, får sin fjerde patron gjennom skallebeinet. Dette er levende vesen med følelser. De føler angst, de føler smerte. De kan kose seg en fin sommerdag. kne på betongen og svaier med blikket panisk rettet mot pistolen.

Jeg har som veterinær følt meg som i helvetes forgård når oksen etter tredje skudd står på kne på betongen og svaier med blikket panisk rettet mot pistolen.

Jeg stiller et helt enkelt spørsmål: er det sånn vi vil ha det
.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb