Gå til hovedinnhold

Kvifor skal vi ha norsk landbruk når det er i ferd med å fjerne seg frå både natur og småskala drift?

Eg stiller eit par enkle spørsmål. Per idag bruker vi veldig mykje statlege midlar på å finansiere eit norsk landbruk. På same tid som vi snakkar om at smått er godt, og at norsk mat er naturnært produsert. Dersom desse to påstandane er usanne, kvifor skal vi då ha norsk landbruk?

Presisering: smått er ikkje alltid godt. Det ser ut til at dyrevelferden er lågare i småskala besetningar, gjerne fordi bonden jobbar deltid. Det er altså ei myte.


Vi må også skille mellom produksjon av kvitt og rødt kjøtt, samt melk. Kvitt kjøtt er industriproduksjon. Rødt kjøtt og melk er i Norge fortsatt småskala.

Norsk landbruk utviklar seg i same retning som landbruket ellers i Europa. Større einingar, meir industri. VVi satsar stort på produksjon av kvitt kjøt frå kalkun og kylling, samt egg frå høner i bur. Alt dette er dyr som lever heile sitt liv innendørs i STORSKALA oppdrett langt frå naturen, og som aler opp dyr som har sterkt redusert dyrevelferd, stikk i strdi med norske målsetningar om å vere verdsmeistrar i landbruk og dyrehald. Desse dyra et kraftfor som vi har importert frå andre land, og som det krever enorme landbruksareal og framstille med påfølgande utslepp frå produksjon, bruk av kunstgjødsel og så transport til Norge.

I regjeringsplattformen Soria Moria er det målsetning om større bruk av beiteressursar. Men vi veit at ein treng ikkje sleppe ut kyr som lever i lausdriftsfjøs. Melk er stadig større grad produsert på kraftfor, ikkje på gras og beiteressurssar.

Om norsk landbruk, som vi no ser, skal bli som landbruket i andre land. Vi satser på kylling, kalkun og egg. Kvifor skal vi då oppretthalde det? Berre fordi vi skal forsyne eige marked? OM det no skal få utvikle seg i ein retning som verken er småskala eller naturnært, dei to eigenskapane som vi framhevar som vår eigenart og som kvifor vi treng det norske landbruket. Kvifor satser vi ikkje på produksjon av melk og kjøtt og sau som jo ER norsk småskala og reint? Heller enn på industrigreinene av landbruket?

 Kun eit argument står då att: sjølvforsyning. I ei global verd med stor grad av interaksjon over grenser, er det heile relevante spørsmålet ein bør stille seg: Er det då verdt å bruke så mykje statlege midlar på finansiering av næringa når den ikjke ivaretek dei verdiane den påstår å ivareta? småskala og naturvennleg? Er det kun av distriktspolitiske hensyn ein tek vare på landbruket i Norge idag? Neppe. Næringa er for lita til å vere viktig nok der også.

Og kvifor, i grunn, ha det aller mest småskala landbruket når det er her dyrevelferden vert dårlegast ivaretatt?

Eg kjem tilbake med vidare fakta, tal og meir info om dette tema i løpet av få dagar.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb