Spalte i siste utgave av bladet til Naturvitarane. Kan lastast ned her.
Eg er naturvitar, nærmare bestemt utdanna veterinær, og eg er journalist og skribent. Eg har i alle år vore ein einsam og svært sjeldsynt fugl. Det heile finst nesten ingen, om nokon, naturvitarar i pressa.
Å vere veterinær er i seg sjølv kuriøst. Å vere veterinær i pressa er uberkuriøst. Det er ingen som forstår kva i hulaste eg driv med som journalist. Folk er ofte så overraska at dei skiftar både farge og fasong konfrontert med dette overveldande fakta. Kva i alle dagar? Er du veterinær? Og neste spørsmål: Kvifor kastar du vekk den lange, fine utdanninga di på å jobbe i media?
Snork.
Oppfatninga er gammaldags. Den er eigentleg ganske latterleg. Kva med alle dei som har fem års studier i statsvitskap frå Blindern? Dei brukar då også ei lang, fin utdanning til å jobbe i pressa.
Det rekk å kaste eit skeivt augekast mot pressa for å bli klar over at langt fleire naturvitarar skulle ha funne vegen dit. Men det gjer dei altså ikkje. Det finst ingen tradisjon for dette, verken blant naturvitarane sjølv eller blant journalistane. Pressa skjønar ikkje at dei treng oss. Naturvitarar skjønar ikkje at dei kan bruke utdanninga si i pressa.
Og naturvitarar er altfor lite frampå i media. Altfor få er i posisjon i samfunnsdebatten. Veterinærar finst ikkje. Dei tel klør på kattar og klappar hunden sin heime på kjøkkenet. Men vi må vere der ute og påverke. Der er ei rekke tema, som landbruk, som er for viktige til at ein kan overlate det til lekmenn. Men medan samfunnsvitarar slenger seg på samfunnsdebatten, sit naturvitarane på labben.
Vi lever i år 2010. Der finst store muligheter for den som greier tenke litt utanfor rammene. Kva skal ein som har fem og eit halvt års utdanning i medisin stå og kastrere kattar etter? Vi kan like godt operere ute i felten som journalistar, skribentar og forfattarar. Det er ingen tvil om at det offentlege rom skrik etter naturvitarar som tenker på anna enn sprøytespissar og labmikroskop. Eller skrik blir feil ord. Ingen savnar oss. Vi må sjølv vise at vi trengs.