Gå til hovedinnhold

Ave Eva

Her for ei veke sidan stod eg på Gardermoen. Bok!! Eg treng ei bok. Ut av hylla plukka eg Ave Eva av Edvard Hoem. Greit nok. Tjukk. Den held heile flyturen og eit par kveldar, eller fem.

Dette er eigentleg ei slik bok som ein ikkje bør omtale. Då blir kanskje magien rundt romanen borte. For dette er fortelling i særklasse. Det er sjeldan ein les så gode, så godt gjennomførte intrikate handlingar, gjennomarbeida romanar. Ofte er det enkelt, lette historier. Det er langt mellom dei store forfattarane. Greit nok. Dei fleste skriv for innkjøpsordninga og ein gjennomsnittleg debutant sel rundt 250 bøker. Det er mindre lesarar enn eg får om eg publiserer her på min blogg. Kvifor då skrive bok? Uansett. Kunsten skal leve osv, vi skal ikkje gå inn på det her.. Berre eit lite spørsmål: kva er poenget med ei bok ingen les?

Men tilbake til Ave Eva. Dette er ein slik storslått roman, eit episk drama alla Herbjørg Wassmos "Dina". Ave Eva er ein storslått roman. Den gjer inntrykk. Den sit i lenge etter at du har lese den. Det gjer også Dina. Nesten litt irriterande godt sit den i. Eg las Ave Eva her i Uganda på verandaen på hostelet i ledige stunder, med lommelykt eller i lyset frå stearinlyset medan grashoppene song. Og det irriterer meg eigentleg litt at ei bok om ein bonde på vestlandet skal drive og knabbe tid frå meg her i Uganda. Men det gjer den altså. Fordi denne boka er så henrivande at eg blei trist då den var slutt. Eg vurderte nesten å lese den ein gong til. Den skulle kanskje ha vart lenger. Magien finn ein ikkje i kvar einaste roman, og når ein finn den veit ein at ein må leite gjennom ein stabel med bøker før ein finn den på ny. Ein må lese halvgode, gode, fasinerande bøker før ein kjem over den neste magiske som heng i i fleire år, eller fleire månader, og som beviser at det finst store fortellarar der ute. Det er like henrivande kvar gong ein kjem over ein ny. Eg gledar meg til neste gong.

.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...