Gå til hovedinnhold

Lokal Agenda 21 har aldri blitt noe mer enn symbolpolitikk i Norge


Frå arkivet, artikkel i Klassekampen  19.mars 2007



Symbolsk miljøpolitikk

Reduserte tilskudd og svekket realkompetanse slår beina under det lokale miljøarbeidet. Lokal Agenda 21 har aldri blitt noe mer enn symbolpolitikk i Norge, mener forsker Carlo Aall.
I Rio de Janeiro i 1992 ble det avholdt en FN-konferanse om miljø og utvikling, og en internasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling - Agenda 21 - ble utformet og vedtatt. Under Gro Harlem Brundtlands ledelse holdt Norge en høy miljøprofil både under og i forkant av Rio, og seilte internasjonalt opp som en foregangsnasjon. Lillehammer 1994 bekreftet vår rolle som fanebærer, men i 1997 brukte kun 17 prosent av norske kommuner handlingsplanen Lokal Agenda 21 (LA21) i sitt miljøvernarbeid. Hvor gikk det galt?

Carlo Aall, forsker ved Vestlandsforskning i Sogndal, mener den viktigste årsaken er at en nasjonalt har nølt med å følge opp med støttetiltak.

- Vi har ikke bærekraftig utvikling lokalt. Norge har ikke skjønt sammenhengen mellom lokale tiltak og global miljøpåvirkning. I de fleste kommuner ser LA21 ut til å ha blitt mest en symbolsk øvelse, sier Aall. Han mener en ikke har klart å bevege seg videre til realpolitikk i særlig mange norske kommuner.

Haltende prosjekt 15. mars lanserte Aall sammen med ProSus-forsker William M. Lafferty boka «Lokal Agenda 21 i Norge. Så mye hadde vi - så mye har vi igjen».

- Vi leverte mye på sytti- og åttitallet, men Norge er i dag en sinke i bærekraftig utvikling, forteller Aall.

Utover åttitallet ble globale og grenseoverskridende miljøproblemer satt på den kommunale dagsorden i Norge. Mellom 1988 og 1996 brukte norske myndigheter 700 millioner kroner på å bygge opp miljøvernlederstillinger i nær sagt alle landets 435 kommuner.

- En gjorde folket oppmerksomme på miljøet, men når de også ble klar over at det betydde at en måtte legge om forbruket, ble folk mindre gira og dermed også politikerne. Vi lot det skli ut. Øremerka overføringer til miljøvernledere ble kutta, og den kommunale miljøkompetansen svekka, mener Aall.

Fra 2002 ble det aller meste av støtten til LA21 avviklet. LA21-enheten i Miljøverndepartementet ble lagt ned. Det ble også de regionale LA21-knutepunktene, som skulle støtte kommunenes arbeid med bærekraftig utvikling. I 2004 la ProSus fram en undersøkelse som viste at det lokale miljø- og bærekraftarbeidet forvitret. Mens et forsiktig anslag fra 2000 viste at det var 91 rene miljøstillinger i kommunene, var tallet i 2004 nede i 41. Også arbeidet med LA21 så ut til å være i tilbakegang.

Boka «Lokal Agenda 21 i Norge» peker på at skiftende regjeringer og miljøvernministre har hatt vidt forskjellige oppfatninger av hvilken rolle kommunene bør ha i miljøpolitikken. Hvorvidt LA21 i det hele tatt har hatt noen reell effekt i å gjøre utviklingen mer bærekraftig lokalt, er i følge Aall et åpent spørsmål. Norge har i alle fall ikke blitt noe mer bærekraftig samlet sett.

- Det er større fokus på bærekraftig utvikling og LA21 internasjonalt enn i Norge. Norge er med på internasjonale avtaler, men Agenda 21 har vi ledd litt av og ikke tatt alvorlig. Det var jo tross alt vår Gro som fant opp bærekraftig utvikling. Dermed kunne vi slappe av. Agenda 21 har vært ett litt haltende prosjekt på hjemmebane, sier Aall.

- Samtidig, eller kanskje nettopp derfor, er LA21 det mest markerte som har kommet ut av de forpliktelsene Norge påtok seg i Rio.Velstand er et hinder I 2000 svarte hele 50 prosent av de miljøansvarlige i kommunene at de viktigste hindringene for LA21 i kommunen var kommuneorganisasjonen, mens kun fem prosent pekte på nasjonale myndigheter. For innbyggere og hushold er det vanskelig å endre forbruksnivå, ettersom de møter hindringer på et strukturelt nivå. Særlig gjelder dette i forhold til de tre forbrukskategoriene transport, mat og energi i bolig, omtalt som Bil, Biff og Bolig.

- Staten har nølt med å ta de samme stegene som kommunene skulle ta, og det er grenser for hvor langt kommunene kan gå uten staten. Miljøvernminister Børge Brende (H) ville ikke gi ansvar til kommunene. Han mente det ville ikke fungere, men om en ikke kan gi ansvar for miljøtiltak til kommunene, hvem kan en da gi dette ansvaret til? spør Aall.

Selv om norske kommuner spiller en viktig rolle i nasjonal økonomi, og det er på lokalt nivå de fleste av velferdsstatens goder blir produsert, fordelt og forbrukt, hadde 48 prosent av kommunene i 2000 verken integrert LA21 i plandokumenter eller intensjoner om å gjøre det. På samme tid manglet 54 prosent av kommunene en miljøplan.

Mangel på genuin interesse for bærekraftig utvikling blant politikere, og mangel på oppfølging fra politisk-administrativt lederskap, har gjort integreringen av LA21 fånyttes i mange tilfeller, både i Norge og andre land.

- Nordmenns støtte til en radikal miljøpolitikk er svekket det siste tiåret, sier Aall.

- Den store velstandsøkningen har nok vært et hinder for miljøpolitikken. Tidlig på åttitallet sa en at Norge ikke tåler å få så mye oljepenger i lommene, forteller han. Aall legger til at det på sett og vis er sant, men at det nå ser ut til å være en endring hos forbrukerne.
Håp for bærekraft
Boken var i utgangspunktet tenkt skrevet som et gravskrift for Lokal Agenda 21 i Norge, men den rødgrønne regjeringen har gitt signaler om at ting er i endring, og vinklingen i boka måtte derfor endres. Aall håper nå boka kan gi kunnskapsgrunnlag for en ny start i det lokale arbeidet for bærekraftig utvikling.

- Vi må gjenutstyre kommunene med den miljøkompetansen som forsvant med fjerningen av øremerkede midler til kommunale miljøvernledere, sier Aall.

- Med manglende realkompetanse er det begrenset hva kommunene kan få til av miljøarbeid. Det krever kompetanse å bygge hus som ikke råtner, når stadig mer slagregn banker på i åra som kommer.
© Klassekampen

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Villsauliv på Værlandet

Brenning av lynghei. Ny næringsrik lyng kjem opp og blir fine beite. Her går sauene ute året rundt.

Bønder er meir nyttige enn skribentar

Eg ser at frilansjournalistane Marit Bendz og Heidi Hattestein frå Førde har fått utmerkelsen "Årets frilansere" Eg gratulerer. Då eg såg på Bendz sine bilder på sida hennar Skrifta og veggen , fann eg dette sitatet: "Den som rydder mark, gjør menneskeheten en større tjeneste enn alle Europas skriblere", Voltaire. Eg og ein skribentkompis sat nett idag å diskuterte nettopp dette. I sommar var det nemleg ein bonde som gjorde eit stort poeng, det ut av at han forvalta fleire millionar (ni) kroner enn meg. Han var visstnok ein betre og meir nyttig, meir hardtarbeidande og ærleg samfunnsborgar enn meg (kva er dette slags argumentasjon?), og eg sat å høyrde på og tenkte omtrent dette: gi faen i å dynge meg ned i dine mindreverdighetskomplekser. Eg tjener mine penger til livets opphald, du dine. Eg har valgt min måte å gjere det på, du har valgt din. Det er ikkje min feil at du må springe frå fem om morgonen til tolv om natta kvar dag heile året. At du spring på denn