Gå til hovedinnhold

Om å ta eigne valg, eller om å flytte ut på bygda

Sverige er eit fint land. Dei svenske nordområda er vakre, og her treff eg mange svenskar som har evakuert frå sör. Ein evakuerte fordi kona elska garden högare enn mannen. Han krangla med svigerdottera, og pakka til slutt sekken. No bur han på småbruk i Jämtland.

Ein annan sakna snö om vinteren. Det var så mörkt i sör. Han deppa, sa opp jobben og drog mot nord på jakt etter eit betre liv, men ting vart ikkje betre. No får han angst av jobben, angst av tanken på å sei opp jobben og går til psykolog. Så har du dei som ikkje vil snakke om årsakene til at dei forlot Stockholm, Malmö, Göteborg og flytta til Jämtland, Härjedalen, Norrbotten, Västerbotten. Eg spör heller kor mykje dei betalte for garden, kva rase er hesten, korleis fann dei denne staden som ligg vakkert med utsikt over Storsjöen, den raude solnedgangen, storsjöormen, kirka som Olav den Heilages frendar bygde. Det angår i grunnen ikkje meg kvifor dei bur her.

Forklaringane er mange på kvifor dei har flytta mot nord. Eg har ofte lurt på kor mange av dei som skulle ha brote opp, som faktisk gjer det. Ein ting er at folk ikkje vil forklare kvifor dei har flytta. Eg har også ofte lurt på kvifor så mange mennesker skammar seg slik over sine valg.



Kor hög andel av oss folk faktisk vågar å velge sitt eige liv. Mange som vel sjölv, verkar slite med store mindreverdskompleks eller forklaringsproblem. Mange droppar å velge sjölv. Det er kanskje lettast slik. Eventuelt bruker dei ekstreme mengder energi på å forsvare sine valg.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...