Gå til hovedinnhold

Ottars mediale havari



Ottars sinne og frustrasjon over at dei ikkje er i stand til å nå gjennom i media, endar opp i eit angrep på Klassekampen.

Leserbrev i Klassekampen 20.oktober 2011

Ottars representantar skriv (lesarbrev 15.oktober): «Reell, feministisk kamp blir og har blitt drevet av kollektiv: innen organisert kvinnebevegelse, innen fagbevegelse, og innen grasrota i politiske parti på venstresida».

Hei Ottar: Tidene, og det mediale klimaet, har endra seg, om enn ikkje Ottar. Vi nyttar bloggar, sosiale medier, tradisjonelle medier, tekst, foto og nettverk. Det er supereffektivt. Lær av oss!

Mediekompetanse + fagkompetanse = tar over debatten. Difor blir enkeltaktørar oppringt av media og set dagsorden medan Ottar snublar rundt og er forbanna over at gårsdagens mediemetodar ikkje lenger funkar. Og sirkelen er slutta: ein får ein individuell, eller såkalt fragmentert, kjønnskamp basert på dei aktørane som taklar media.

Ottar skriv: «Det paradoksale er at venstre sidas dagsavis de siste tiår har frontet og hausset opp individualisert feminisme, og tilsvarende usynliggjort kollektiv kvinnekamp.»

Ottar plasserer sitt eige problem på avisa og fråskriv seg alt ansvar. Men det er ikkje Klassekampen som usynliggjer kollektiv kvinnekamp. Det er Ottar som ikkje maktar sette dagsorden.

Klassekampen kan ikkje drive medial uhjelp til ein organisasjon som ikkje sjølv er i stand til å gjere seg relevante.

Men heller enn å eksempelvis hive seg på den ferske debatten om sjikane mot kvinnelige samfunnsdebattantar, latterleggjer Ane Stø kommentaren «Skamtalen» som Hilde Sandvik skreiv i Bergens Tidende 4.oktober. Stø påstår Sandvik kun tek opp problemstillingen når det rammar «Sandviks venner». (Fragmentert feminisme, Klassekampen, 11.oktober)

At Sandvik, som klokt er, skriv ein relevant kommentar i ein løpande debatt om sjikanering av kvinner i media som Torgrim Eggen starta, er eit uttrykk for medial kompetanse og vilje til å delta i ein pågåande debatt, ikkje eit uttrykk for støtte til «sine venner», slik Ane Stø påstår utfrå personlege hevnmotiv. Men Stø skubbar si eiga mediale udugelegheit framfor seg, her ved å latterleggjere Sandvik.

«Så spill ikke dumme og overraska over hvem som får oppmerksomhet i spaltene deres!» skriv Ottar i lesarbrevet. Meiner Ottar virkelig at dei individuelle aktørane ikkje får merksemd i kraft av sin kompetanse som feministar og debattantar, men i kraft av eit medie på ville vegar? På denne måten uviktiggjer Ottars skribentar ei rekke dyktige offentlege feministar og fornektar dagens mediale virkelighet. Er det feminisme? Nei, det er retorikk som er med på å parkere Ottar på sidelinja som aggressive og perspektivlause aktørar.

Ottar snublar så det knakar i eigen kompetansemangel. Mediestrategien er totalhavarert.
Eg har eit par forslag: Cathrine Holst er ein dyktig medieaktør. Ottar burde sjå på kva dei kan lære av Holst. Dei bør også lære litt av Hilde Sandvik.
Ottar, de må sjå på dei som er dyktigare enn dykk sjølv, og tenke: kva kan vi lære? Plasser skulda der den høyrer heime: på alvorleg medial komeptansemangel i eigne rekker.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb