Gå til hovedinnhold

Ottars mediale havari



Ottars sinne og frustrasjon over at dei ikkje er i stand til å nå gjennom i media, endar opp i eit angrep på Klassekampen.

Leserbrev i Klassekampen 20.oktober 2011

Ottars representantar skriv (lesarbrev 15.oktober): «Reell, feministisk kamp blir og har blitt drevet av kollektiv: innen organisert kvinnebevegelse, innen fagbevegelse, og innen grasrota i politiske parti på venstresida».

Hei Ottar: Tidene, og det mediale klimaet, har endra seg, om enn ikkje Ottar. Vi nyttar bloggar, sosiale medier, tradisjonelle medier, tekst, foto og nettverk. Det er supereffektivt. Lær av oss!

Mediekompetanse + fagkompetanse = tar over debatten. Difor blir enkeltaktørar oppringt av media og set dagsorden medan Ottar snublar rundt og er forbanna over at gårsdagens mediemetodar ikkje lenger funkar. Og sirkelen er slutta: ein får ein individuell, eller såkalt fragmentert, kjønnskamp basert på dei aktørane som taklar media.

Ottar skriv: «Det paradoksale er at venstre sidas dagsavis de siste tiår har frontet og hausset opp individualisert feminisme, og tilsvarende usynliggjort kollektiv kvinnekamp.»

Ottar plasserer sitt eige problem på avisa og fråskriv seg alt ansvar. Men det er ikkje Klassekampen som usynliggjer kollektiv kvinnekamp. Det er Ottar som ikkje maktar sette dagsorden.

Klassekampen kan ikkje drive medial uhjelp til ein organisasjon som ikkje sjølv er i stand til å gjere seg relevante.

Men heller enn å eksempelvis hive seg på den ferske debatten om sjikane mot kvinnelige samfunnsdebattantar, latterleggjer Ane Stø kommentaren «Skamtalen» som Hilde Sandvik skreiv i Bergens Tidende 4.oktober. Stø påstår Sandvik kun tek opp problemstillingen når det rammar «Sandviks venner». (Fragmentert feminisme, Klassekampen, 11.oktober)

At Sandvik, som klokt er, skriv ein relevant kommentar i ein løpande debatt om sjikanering av kvinner i media som Torgrim Eggen starta, er eit uttrykk for medial kompetanse og vilje til å delta i ein pågåande debatt, ikkje eit uttrykk for støtte til «sine venner», slik Ane Stø påstår utfrå personlege hevnmotiv. Men Stø skubbar si eiga mediale udugelegheit framfor seg, her ved å latterleggjere Sandvik.

«Så spill ikke dumme og overraska over hvem som får oppmerksomhet i spaltene deres!» skriv Ottar i lesarbrevet. Meiner Ottar virkelig at dei individuelle aktørane ikkje får merksemd i kraft av sin kompetanse som feministar og debattantar, men i kraft av eit medie på ville vegar? På denne måten uviktiggjer Ottars skribentar ei rekke dyktige offentlege feministar og fornektar dagens mediale virkelighet. Er det feminisme? Nei, det er retorikk som er med på å parkere Ottar på sidelinja som aggressive og perspektivlause aktørar.

Ottar snublar så det knakar i eigen kompetansemangel. Mediestrategien er totalhavarert.
Eg har eit par forslag: Cathrine Holst er ein dyktig medieaktør. Ottar burde sjå på kva dei kan lære av Holst. Dei bør også lære litt av Hilde Sandvik.
Ottar, de må sjå på dei som er dyktigare enn dykk sjølv, og tenke: kva kan vi lære? Plasser skulda der den høyrer heime: på alvorleg medial komeptansemangel i eigne rekker.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...