Gå til hovedinnhold

Russland - ikkje for pingler

"How are you?»
Det er Kelly, sjef for tolv krabbetrålarar under russisk kommando, som er på tråden.
«Vi er i Oslo i kveld», seier han. «Vil du bli med ut og ete?» «Yes», seier eg og set meg på første trikk.

Kelly er ingen trøytt Blinderntype. Han er ein real krabbefiskar med jobb på Barentshavet og hamn i Kirkenes. LÆRER SEG KNEP Første gong eg møtte Kelly, var i 2007 under ein fotoseanse med ordførarkandidat, og seinare ordførar i Sør-Varanger, Linda B. Randal (Ap) på kaia i Kirkenes. Kelly heisa meg ned i lasterommet på trålarane, viste fram krabbefabrikken og dei tronge lugarane, kjøkkenet og krabbeteinene som tårna seg opp på dekk.

Året etter kom eg tilbake, og vi festa på Kirkenes-dagane saman med mannskapet. Igjen sat vi i dei tronge lugarane og drakk russisk te. «Men no sender russarane oss heim til USA», seier Kelly der vi sit benkja med kvit duk på Aker brygge eit halvt år seinare. «Russarane har lært seg knepa og kan fiske opp kongekrabbene sine sjølve. Dei treng oss ikkje lenger», seier han.

Eg har høyrt det før. Russarane lærer, kopierer, stikk av med knepa vi kunne før dei. Dei seier det i Rovaniemi i Nord-Finland, i Umeå i Sverige og i Noreg. Det handlar om lapplandske trehusmodellar, om finskproduserte betongmaskiner og om ameri- kanske krabbefiskemetodar. Russarane vil klare det sjølve. Den russiske bjørnen har vakna, sa dei i fjor, seier dei i år. Russarane står ikkje lenger med lua i handa, seier næringslivet oppover norskekysten og set seg på grensegjerdet. Den russiske marknaden er ikkje for pingler.

Det var i 1995 at Kelly som éin av femti erfarne amerikanske krabbefiskarar blei henta frå USA for å hjelpe russarane med å fange kongekrabben. Dette hadde russarane lita erfaring med sjølve. Krabbene høyrer like lite heime i russisk Barentshav som på dekket av ein båt. Då var det 36 år sidan ti store hokrabber blei fanga i havet utanfor Vladivostok og frakta til Murmanskfjorden med fly, helikopter, tog og båt. Men det var lettare sagt enn gjort å fange dei inn att. Ein må vite kvar dei vandrar, i kva retning og kor djupt. No er gåta knekt, og berre Kelly blir att. Kan hende skal han styre heile flåten frå St. Petersburg frå hausten av.

PILS NORD I FINLAND «Ser du pipene? Det er Nikel.» Røyken stig opp over skogen. Vi står i toppen av eit tårn på russegrensa på Svanvik og skimtar høge fabrikkpiper eit par karljohanske lengder unna. Trappene er stupbratte. Babusjka-dokkene står lina opp.

Dagen etter har bussen kurs for Inari i Lappland. På ein pub i den nordfinske villmarka sit ein russar på trammen med morgonpils saman med det finske reisefølgjet mitt. På vatnet landar eit sjøfly. «Russarane kjøper opp hyttetomter og ferieeigedomar i enkelte delar av Finland. I feriane fløymer Rovaniemi over av russiske turistar. «Ikkje alle likar det», fortel han.

«Russland har blitt ein stor marknad for snøscooterar og laplihus og teknologi og, ja, det meste». «Men dei fleste som prøver seg i Russland, får det ikkje til», seier han og bøyer seg framover bordet. Inne går jukeboksen på full guffe. «Dei har ikkje peiling på kva det vil seie å gjere business i Russland.»

DEN RUSSISKE BJØRNEN Fire røffe krabbefiskarar sit rundt eit bord på Aker brygge. Kelly fortel korleis eigaren av krabbeflåten tømmer restauranten i St. Petersburg for folk når han skal ete saman med dei krabbefiskande gjestene sine frå det høge nord. «Om sjefen er involvert med mafia? Eg veit ikkje», seier Kelly, og eit bilete stig opp i skallen min:

På trammen i dei finske skogane fekk eg ei sterk kjensle av å vere på ein av desse landevegspubane langt nord i USA der hjortehorn heng på rekkje og rad over bardisken, og nokon gjev deg streng beskjed om å passe deg for bjørn. Skilnaden er at vi her snakkar om den myteomspunne russisk bjørnen som delar av nordisk næringsliv så gjerne vil ha ein bit av. Den russiske bjørnen har vakna, sa dei i fjor, seier dei i år. Russarane står ikkje lenger med lua i handa, seier næringslivet oppover norskekysten og set seg på grensegjerdet. Den myteomspunne russiske marknaden er ikkje for pingler.

Anne Viken fekk i 2008 Nordisk Råds journalistpris for å dra til norske, finske og svenske nordområder. Artikkelen vart trykt i Dag og Tid 20.juni 2009.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb