Gå til hovedinnhold

Hvem skaper vår tids bilde av kjønn? Iallfall ikke feministene.

De møter debatt med en paranoid og skyggeredd feminisme som demoniserer.

Ikke pådrivere. Jeg satt på kafé med noen venstremoderate venner og drøftet hvordan norske feminister møter debatt i det offentlige rom. Konklusjonen var ikke oppløftende. Heller enn å ta ledelse, møter feminister som oftest debatt med kjønnskorrekte korrigeringer. De er et vedheng. Ikke pådrivere.

Feministers takhøyde er lav. Derfor utvikles ikke nye argumenter. Hva man kan mene og hva man ikke kan mene, skal man ha god oversikt over som feminist. Ellers blir man utdefinert. En må gå i takt for å passe inn, ikke tenke selv. Akseptere. Det er dogmatisme. En ideologisk en.

Gå i takt.
Skillelinjene i debatten går tilsynelatende ikke mellom hvem som har peiling og hvem som ikke har peiling. Den går mellom de som går i takt, og de som ikke går i takt til feministenes bongotromme. Går du ute av takt, må du regne med represalier. Du har de som følger programmet, og de ukorrekte. De ukorrekte som tør å si noe som feministene er uenige i, – som for eksempel Preben Z. Møller, blir møtt med forutsigbare korrigeringer, eller usaklig fordømming og personfokus, eventuelt hersketeknikkene som feminister selv har kjempet mot i mange år. Eksemplene er mange.

Men å korrigere debatten og å forsøksvis belære, er bare å forsinke utviklingen og debatten. Feminismen føler seg kanskje trygg på egen posisjon, men det burde holde å kaste et kjapt blikk på partimålingene, eller på hvilke stemmer som driver kulturkampen i norske medier i disse dager, for å ane uråd.

Paranoid konklusjon.
En stemme som flere ganger har steget ut på debattarenaen for å korrigere de ukorrekte, er feministen Anne Bitsch. Bitsch trekker en paranoid konklusjon i Aftenposten 16. juli der hun blant annet skriver: «Konklusjonen jeg sitter igjen med, er at kvinner må være seg sin borgerplikt bevisst slik at vi er med på å opprettholde høye fødselstall, (re)produsere arbeidskraft og klekke ut nye skattebetalere. Skulle man som kvinne ha andre ambisjoner her i livet enn å bli en bestemor som skal hjelpe sin datter med avkommet, må vi vite at vi ikke kan «rømme».» Hun mener slik å respondere meningsfullt på professor Wenche Gerhardsens bekymring i Aftenposten 12. juli for Norges demografiske utvikling, med henblikk på kvinners alder og fødselsrater.

Konspirasjonsteorier.
Man kunne heller fokusert på hva som fører til den demografiske utviklingen, eventuelt løsninger, eller hvilken frihet norske kvinner faktisk har til å velge å være barnløse. Bitsch velger derimot patriarkalske konspirasjoner, korrigeringer og enkelt omsettelige feministiske fraser. Dette er en type feminisme vi ikke lenger trenger. Det er en paranoid og skyggeredd feminisme som demoniserer det som oppleves som ukomfortabelt. Som er mest opptatt av å få bekreftet sin egen selvforståelse.

Men feminismen har blitt en del av mange kvinners identitet, og har derfor problemer med å møte «nye argumenter» i offentligheten. Selv om nye stemmer trekker gamle og nye argumenter opp av hatten, tviholder en på sine fraser, makter ikke å holde tritt. En må dra hersketeknikkene frem fra skapet, de som feministene en gang sterkt tok avstand til, er nå deres fremste redskap i debatt.

Det bør de uansett prøve på, all den tid en fremtidsrettet feminisme ikke er tjent med foreldede fiendebilder og ubestridte «sannheter». Man makter ikke å ta ledelse i debatten dersom man er fornøyd med å proklamere at «vi har rett». Og mens de sitter på sin høye, om enn magre, hest, oversvømmes offentligheten av nye stemmer som tar ledelsen.

Smal og lukket.
I mediene fremstår feminismen og kjønnsforskning som sammensmeltet og smal, lukket nisje. Mye fordi forfektere av feministisk tankegods og kjønn ikke stiller krav til seg selv om å kommunisere, men til mottagerne om å forstå og akseptere. Så hvem snakker en til? Hvem skaper vår tids bilde av kjønn? Ikke feminister.

Det er på tide med en fremtidsrettet feminisme som er selvsikker nok til å ta et oppgjør med seg selv, som tør å heve takhøyden nok til at man klarer å tiltrekke seg originale tenkere og dyktige skribenter som makter å ta debattballen og lede an heller enn å følge på.

Det handler ikke om å endre en ideologi, men om å fornye retorikken. Det er på tide med et oppgjør i egne rekker.

Jeg kan også legge til at etter at jeg skrev dette innlegget, ble utsatt for så mye hersketeknikker og personangrep fra feministenes rekker, at jeg for første gang i mitt liv måtte stenge ned bloggen for å demme opp for rasende feministers hets, hån og grove personangrep. Det sier oss ganske mye.

Publisert i Aftenposten som leserbrev.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb