Gå til hovedinnhold

Mitt nye image som barnebokforfattar

Jammen på tide å ta litt pressefotos for barneboka som kjem til høsten: Elise og mysteriet med dei døde hestane, basert på myter, overtru og ikkje minst: livet i ein ekte veterinærpraksis! Eg er ikkje direkte van med å posere for ein fotograf. Greit nok, har blitt intervjua diverse gonger av diverse medier og har vore eit antal gonger på Dagsnytt atten og andre program, men å stå og glise framfor kamera i mange timar er ikkje heilt min disiplin. Helst liker eg å bli tatt bilete av frå sida, som dette, men å glise direkte mot kamera, iført altfor lite klede tatt vêret i betraktning, er ikkje direkte helsefremmande, trass svært artig og kjekk fotograf. Uansett, resultatet var omtrent slik. Dette er altså mitt image som barnebokforfattar.


Foto: Tove Breistein for Samlaget. 

Og ja, eg er dønn seriøs når det kjem til å skrive barnebøker. Har studert barne- og ungdomsbøker over lang tid, med sikte på sjølv å bli barnebokforfattar, og tenker ikkje gi meg med denne boka.

Litt av poenget med å skriv barnebok er a) at det er gøy. Eg er utruleg fascinert av barnebøker og har lese ei heil bråte. b) at det trengs gode barnebøker med innhald og stories. Lesetips: nett no les eg Eld, fortsettelsen på svenske Cirkeln, på norsk: Sirkelen. Anbefales. God pageturner. Mitt poeng er at bøker skal vere tilgjengelege, gi lesaren ein good read.

Min hovedperson: Elise, tretten år. Fantastisk dame. Ein helt og ein antihelt som eg blir stadig meir begeistra for jo betre eg blei kjend med henne. Ho tørr å satse, og tørr å feile. Ein karakter som stadig framtrer meir levande med sitt mot til å prøve og feile, sitt mot til å utsette seg for uforutsette farar og utfordringar, ofte utan sjølv å vite kva ho gjer og kva konsekvensar dette kan ha. 

På sikt håper eg de får stifte bekjentskap med fleire av Elise sine erfaringar. Men først: Elise og mysteriet med dei døde hestane. Første bok frå ein ekte hesteveteriærpraksis for barn. Masse å lære, tett på real life.

Litterære inspirasjonskilder er Trygve Gulbranssens trilogi om folket på Bjørndal: Bakom synger skogene, Det blåser fra Daudingfjell og Ingen vei går utenom, samt Gøsta Berlings saga av Selma Lagerløf, pluss ei rekke ulve- og bjørnesoger frå lokale bibliotek i Sunnfjord. Og sjølvsagt: livet i ein ekte veterinærpraksis! 

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys